bodymapping_bred

Å male sitt liv

Å male sitt eget liv kan ha en enormt frigjørende effekt. I tillegg kan det å presentere verden for en myriade av farger, symboler og former på et stort lerret kommunisere med den som ser på og gi en opplevelse av hvordan det er å være hivpositiv – som ord ikke alltid kan.

Siste helgen i mai inviterte HivNorge og Aksept hivpositive her i landet til å delta i et kurs om «Bodymapping», altså det å male sin kropp og sitt liv som hivpositiv. Noe av poenget er at man ikke trenger å ha malererfaring. Gjennom å male et slags psykisk og emosjonelt portrett av seg selv og sin egen kropp, spenningene og følelsene den inneholder, konfronterer man seg selv og sine egne følelser. Det kan både være helsebringende og frigjørende:

body_jarle
Jarle Langbakk deltok på Bodymapping-kurset i regi av Aksept og HivNroge.

– Ja, det fungerer terapeutisk, sier Jarle Langbakk som har levd med viruset i 23 år, det er fint å få sortere ut følelsene og se hva som er viktig og mindre viktig i min egen historie. Det er mye følelse i dette, men det er også fint å reflektere over hva som er og har vært viktig i min selvbiografiske hivhistorie.

Langbakk mener at hans historie og hans bilde vil være forskjellig fra bildet til en som har blitt smittet ganske nylig. «Fiona», en av de andre kursdeltagerne bekrefter dette:

Hun har aldri malt før, forteller hun, men opplever det som frigjørende å gå inn i en slags transe hvor hun har måttet tenke på hva diagnnosen har gjort med henne, kroppen og livet, og hvordan hun skal uttrykke hvordan hun lever med hiv.

– Bildet er ikke ferdig, opplyser hun, men jeg har malt meg selv som en stødig kvinne, stødig som grunnfjellet, men også i opprør, for grunnfjellet er også en lavasprutende vulkan.

Når man ser Fionas bilde, ser man at denne tvetydigheten har konsekvenser, for hun ser seg selv som bærende på en maske, altså i skjul eller usynlig, og hun har en munn som er sydd igjen. Det hele blir et sterkt og meget slående uttrykk for en situasjon mange, kanskje særlig nysmittede hivpositive, vil kjenne seg igjen i. Mange som ser bildet vil også forstå og oppleve lidenskapen i Fionas fremstilling av seg selv. Bildet er malt i sterke, nesten aggressive farger.

Både Langbakk og Fiona ønsker å ta dette prosjektet videre og ønsker å gjenopplive en egen kunstgruppe for hivpositive. De ønsker dessuten at bildene som ble skapt på dette malerverket kan sendes på utstilling. Det siste ønsket ser ut til å gå i oppfyllelse, i første omgang i Danmark, kan Jens Peder Høeberg opplyse.

Høeberg har drevet med Bodymapping-verksteder siden 2006. Han hentet idé og inspirasjon fra Namibia og har med seg en egen kunstfaglig konsulent, Jo Dietrich, på alle samlingene. Høeberg har hold slike verksteder flere steder i Skandinavia, blant annet med grupper for hivpositive barn.

Han understreker at malingen ikke er terapi som sådan, men at deltagerne skaper et terapeutisk rom. De maler seg selv i full kroppsstørrelse, med fortiden til venstre i bildet, midten, der kroppen er, representerer det nådtidige, mens fremtiden og deres forventninger og håp til den, befinner seg på høyre side i bildet. Resultatet er store, ofte fargesterke bilder som i flere av tilfellene beveger seg fra mørke til lys. De er fulle av symboler, for eksempel en trapp midt i en kropp. Den forteller at maleren er klar for å ta et trinn av gangen i oppstigningen mot selvaksept og fremtidstro, i dette tilfellet for ham selv og hans familie.

body_jenspeder
Danske Jens Peder Hoeberg hentet idé og inspirasjon fra Namibia til Bodymapping-kurset.

For Høeberg er det viktig at deltagerne får bruke skikkelig maling og ordentlig lerret og at de får kommentarer og hjelp fra en kunstfaglig velskolert konsulent. Han forklarer også at hvert bilde ledsages av en forklarende tekst skrevet av maleren bak bildet. – Det er for å hjelpe tilskuerne til å forstå hvem vi er og hvordan det er å leve med hiv i 2015, forteller han.

Alle maleriene som er laget gjennom Bodymap-prosjektet skal stilles ut, sannsynligvis i rådhuset i Århus, i Danmark, i forbindelse med verdens aidsdag. Flere av de norske kursdeltagerne tok til orde for at det burde bli en tilsvarende utstilling her i landet og vil sette i gang å jobbe for det.

Jens Peder Høeberg er enig at det ville være en god ting: – Bildene kommuniserer sterke opplevelser og skaper identifikasjon og forståelse for hvordan hivpositive opplever sin virkelighet.

body_bilde
Bildet malt av en av deltagerne på bodymapping-kurset.