_brynseng_bred

Et ganske uvanlig legesenter

For de lokale pasientene, de som sogner til Brynsengområdet, er det bare et vanlig legesenter. Beboerne i nærområdet er stort sett uvitende om at Brynsenglegene i enkelte miljøer har en klar homoprofil, at fire av fem leger er homofile, tre homofile menn og en lesbisk kvinne.

Vi møtes i lunsjpausen. Thomas Tønseth (til høyre på bildet til venstre) beklager den litt knappe tiden. Pågangen fra pasientene er så stor at det ikke er åpning for noe annet.

I homomiljøet er det mange som kjenner til Brynsenglegene som et trygt fastlegesenter hvor lhbt-erne kan komme med sine helseproblemer og spørsmål rundt helse generelt og seksuelt overførbare sykdommer spesielt. Slike legesentra er det ikke mange av i landet. Denne åpenheten rundt seksualitet og legning er en medvirkende årsak til at Brynsenglegene har et stort antall hivpositive pasienter som oppsøker senteret på regelmessig basis for helsesjekk.

Naturlig forklaring
Positiv møter Thomas Tønseth, som presenterer seg som fastlege, og Johnny Waagan – også fastlege. Sjefer har de ikke på senteret. Tønseth understreker at det er flat struktur som gjelder. Waagan har så mange som 50 hivpositive pasienter, mens Tønseth anslår «sine» hivpositive pasienter til å ligge rundt 30–40 i antall.

– Det hele har sin naturlige forklaring, mener Tønseth, da fastlegeordningen ble etablert i 2001 og vi skapte Brynsenglegene, skrev homotidsskriftet Blikk om oss. Vi ble presentert som et senter med overvekt av homofile leger. Resultatet lot ikke vente på seg: Snart fikk vi en rekke homofile og lesbiske pasienter, og sammen med dem, flere hivpositive.

Utviklingen med enda flere hivpositive pasienter kom da Helsedirektoratet åpnet for å finansiere et kveldstilbud til menn som har sex med menn. Folk i denne gruppen skulle kunne oppsøke et legekontor utenom arbeidstiden uten å bestille time på forhånd, for helsesjekk, hivtesting og rådgivning rundt hiv og hivtestens implikasjoner. Brynsenglegene er et av få legekontorer i Oslo som har dette tilbudet.

Allmennleger
Enkelte hivpositive vil helst slippe å vise seg på Infeksjonsmedisinsk avdeling på Oslo universitetssykehus på Ullevål. De føler det er en belastning og er redde for å bli «avslørt.» De frykter at andre skal få vite om deres status. De vil heller møte opp på et vanlig fastlegekontor og bare der. En slik «eksklusiv avtale» med Brynsenglegene er verken Tønseth eller Waagan sikre på er noen god idé: Begge mener det bør være en «rimelig» arbeidsfordeling mellom ekspertene på Ullevål og fastlegene og allmennpraktikerne på Brynseng:

– Vi er allmennleger og ønsker først og fremst å være det. Vi stiller diagnose, behandler og i de tilfellene det er nødvendig, henviser vi til spesialister. Hivpositive har allerede de spesialistene som er nødvendig for behandling av hivdiagnosen. På Infeksjonsmedisinsk avdeling på Ullevål kan de det meste om det man trenger å vite om hiv og antiretrovirale medisiner. Dette området har vi som fastleger og allmennpraktiserende verken anledning eller noe presserende ønske om å bli eksperter på. Vi kan ta oss av andre sykdommer og diagnoser og kanskje følge opp de hivpositive pasientene mer helhetlig. Dessuten er vi særlig oppmerksomme på interaksjoner, altså hvordan medisiner påvirker hverandre og påvirker hivmedisinene, noe som jo er viktig i behandlingen av hivpositive.

– I tillegg har vi – som legekontor med flere homofile og lesbiske pasienter og ansatte – også et nettverk som våre hivpasienter vil føle seg trygge på, om de skal henvises til psykolog eller andre medisinske tjenester. Men vi mener at de sidene ved en hivdiagnose som krever spesialistkunnskap bør behandles av spesialistene.

Redsel
Brynsenglegene vet og har erfaring for at enkelte pasienter føler det som en belastning å leve med hivviruset. De frykter at andre skal få vite om deres status. Enkelte pasienter går langt for å holde seg «i skapet»: Waagan forteller om en pasient som fløy fra Trøndelag for å oppsøke legene på Brynsengsenteret. Tønseth kan legge til at en annen pasient kjørte bil fra Sørlandet uka før møtet vårt for å slippe å gå til en lokal fastlege med sin hivdiagnose. Mange er redde for det de vil møte på legekontorene de sogner til. – Det er som oftest en ubegrunnet frykt, men det forteller sitt om behovet for trygghet og å bli møtt med respekt at folk går til slike skritt for å komme til oss for undersøkelse, samtale og behandling, sier Waagan.

– Vi har også pasienter som ikke har fortalt til andre enn oss og spesialistene på Ullevål om sin diagnose, fortsetter Tønseth. – De holder det skjult for foreldre, øvrige familie, venner og sliter kanskje med å få seg en kjæreste.

– Slikt er et slit. Stigma og stigmatisering kan naturligvis være en belastning. Uvitenhet blant leger og andre spesialister likeså, fortsetter Waagan. Tønseth tar frem et brev fra en kirurg som skulle utføre en liten operasjon på en hivpositiv pasient. Kirurgen avslo å ta imot denne pasienten på grunn av hivstatus og det faktum at hans legekontor bare hadde én operasjonsstue. Den måtte i så fall pakkes inn av smittevernhensyn og det ville ikke være mulig av hensyn til de andre pasientene, mente han. De kunne rett og slett ikke holde operasjonsstuen stengt en hel dag for én enkelt pasients skyld.  – Jeg foreslo et oppdateringskurs med hensyn til hiv og betydningen av antiretroviral behandling, sier Tønseth og ler.

Episoden løste seg i all gemyttlighet, men slike hendelser kan være en påkjenning for en hivpositiv. Bra da at det finnes autoritative fastleger som kan håndtere slikt for sine pasienter.

Stigma
Det å skjule status eller ønske å være skjult også for andre leger og spesialister man skal til behandling hos, kan by på store problemer og komplikasjoner. De må vite for å kunne gi riktig behandling med hensyn til hvordan medisiner kan påvirke hverandre. Hvis pasientene ikke forteller om sin hivstatus, hvordan skal da legen kunne ta forholdsregler mot at andre medisiner skal påvirke effekten av hivmedisinene eller omvendt? Og hvordan skal spesialistene kunne forholde seg klokt og riktig til medisinering om de ikke er klar over pasientens hivstatus?

– Noe stort problem er dette ikke, understreker Waagan, det forekommer fra tid til annen. Og det kan være alvorlig nok for den det gjelder. Redselen for å fortelle har å gjøre med stigma.

Til tross for at han ser at stigmatisering av og selvstigmatisering blant hivpositive kan være et problem, ønsker Tønseth å problematisere bruken av dette begrepet: – Man kan undres på om ikke all oppmerksomheten rundt stigma og stigmatisering ikke gjør stigmatisering til en selvoppfyllende profeti, sier Tønseth. – Det er en problemstilling det hivpolitiske miljøet kanskje burde ta inn over seg og reflektere over.

Åpenhet
Begge de to fastlegene mener åpenhet bekjemper stigma. I tillegg er åpenhet helsebringende. Det kan imidlertid være et dilemma å snakke om det fordi verken Waagan eller Tønseth ønsker å presse noen til åpenhet. – Vi har ikke erfaring for å si at det har gått galt etter at noen av våre pasienter har kommet ut av hivskapet, sier Waagan, snarere tvert imot: De har opplevd det som en lettelse. Uansett anbefaler vi folk å gå frem litt etter litt, ikke kaste seg ut i åpenheten med ett slag, det kan slå tilbake på en selv. Det er ikke nødvendigvis sunt.

– Det kan også være helsebringende å kjenne andre hivpositive og være en del av et mer eller mindre formelt nettverk, som for eksempel en organisasjon som HivNorge, føyer Tønseth til.

Stigma kan også bekjempes med en kunnskapsoppdatering for folk flest. Høyere kunnskapsnivå i den generelle befolkningen ville gjøre det lettere å leve åpent med hivdiagnosen. Man må avdramatisere hiv. – De fleste homofile har fått det med seg, men folk ellers blir ganske overrasket når vi forteller at en hivpositiv på vellykket behandling kan leve like lenge som folk flest og ikke er smitteførende. Det burde bli allmenn kunnskap, mener Waagan.

Kunnskapsnivået
Kunnskapsnivået i heterosamfunnet har ikke holdt tritt med den medisinske utviklingen på hivfeltet, slår de to fast. Brynsenglegene sitter på helt særegen kunnskap og erfaring som kunne være til nytte for andre fastleger, tatt i betraktning de litt spesielle pasientgruppene senteret har. De medgir også at de av og til får forespørsler om å dele sine erfaringer fra praksisen som homo- og hiv-allmennpraktikere med andre. – Og jo, det kunne være en god idé, helt sikkert, sier Tønseth. Han beskriver imidlertid seg selv og de andre på senteret som «arbeidsmaur» som foretrekker å prioritere pasientene sine fremfor å delta på konferanser.

– Men lurt hadde det sikkert vært, fortsetter Waagan, mange fastleger kunne ha godt av å få del i våre erfaringer.

brynseng
Det er flat struktur som gjelder på kontoret til Brynsenglegene.

Denne reservertheten mot å delta på konferanser betyr imidlertid ikke at Brynsenglegene skyr alle opplæringsoppdrag. Tønseth har i en årrekke vært med på «hivskolen,» et lærings- og mestringskurs for nydiagnostiserte hivpositive. Dette er et kurs hvor nysmittede får økt kunnskap om hiv og konkrete tips til hva de skal gjøre for å leve godt med viruset. Hivskolen er også med på å forberede dem på å møte stigma og diskriminering. Kurset er så vellykket at Tønseth mener det burde utvides til å omfatte enkelte av dem som har levd med viruset en stund. – De ville også ha hatt godt av kunnskapsoppdateringen og fellesskapet, sier han. – Og alle har godt av å få kunnskap om hvilke rettigheter de har som hivpositive i helsevesenet så vel som i samfunnet for øvrig, fortsetter han.

Seksualliv
– Et godt seksualliv bør være blant disse rettighetene. Vi kan ikke utelukkende snakke om politiske og medisinske rettigheter. Seksuallivet må med i samfunnets samtale om rettigheter fordi et godt sexliv er sunt og helsebringende. Både Tønseth og Waagan føler at flere av pasientene, både hivpositive og lhbt-ere, synes det er lettere å snakke om sex med legene på Brynseng enn med andre fastleger. Enkelte har blitt møtt med fordommer og moralisme på legekontorene, til tross for at fordomsfulle leger burde vite at seksualitet og erotikk øker livskvaliteten enten man lever med eller uten viruset. Hos Brynsenglegene vet lhbt-pasientene at de snakker med mennesker med felles erfaringer og legning. Dermed forsvinner en del av forlegenheten mange kan føle på ved å snakke om homoseksuell praksis, som for eksempel analsex. Uten skam og forlegenhet blir det også lettere å snakke om sikrere sex.

– Vi anbefaler kondom, særlig ved anonym sex. Ikke minst fordi det er viktig for en hivpositiv å ikke pådra seg andre seksuelt overførbare sykdommer. For såkalt diskordante par, altså der bare den ene er positiv, er vi mer fleksible siden en velbehandlet hivpositiv ikke er smittsom. Men sex uten kondom krever samtykke og kunnskap om hva man sier ja til. Vi legger klar vekt på at kondomets tid ikke er over!

Det bringer oss over på PrEP (Pre Exposure Prophylaxis), de hivforebyggende medisinene. Dette er et medikament som kan være nyttig og beskyttende for nettopp diskrodante par. – Vi merker økt interesse for dette fra pasientene våre. Selv er vi forsiktig avventende. Vi ser både plusser og minuser, men vi stiller oss absolutt ikke negativt til forebyggende medisin i sammenheng med hiv.

– Derimot er vi litt bekymret for hva dette gjør med kondombruken. Det kan få konsekvenser i form av en økning av andre kjønnssykdommer, og det ville være uheldig.

– Disse medisinene kommer, og hivnegative i utsatte grupper vil bruke dem. Norske myndigheter og leger blir nødt til å forholde seg til dette på en fornuftig måte.

Årskontroller og heteronormativitet
Som et av de få sentrene for allmennpraktiserende leger, tilbyr også Brynsenglegene årskontroller for hivpositive. Etter snart 20 år med behandling konstaterer de to fastlegene at det ikke nødvendigvis er så stor helsemessig forskjell på hivpositive og andre. – De har ikke nødvendigvis mer plager enn folk flest, sier Waagan, men vi er selvsagt oppmerksomme på medisininteraksjon og andre problemer som kan være spesifikke for denne passientgruppen.

Det som imidlertid gjør Brynsenglegene som senter til et viktig alternativ for lhbt-pasienter og hivpositive, er at legene der bevisst prøver å unngå heteronormativiteten i den forstand at de ikke går ut fra at alle er heterofile. De spør heller pasientene sine hva slags kjønn de har sex med. – Det er mange heterofile som hever øyenbrynene en smule over et slik spørsmål, men lhbt-pasientene opplever dette som positivt og tillitsskapende.

Behandling dreier seg ofte om å stille de riktige spørsmålene. Hvis man tar de vanlige prøvene rundt en seksuelt overførbar infeksjon uten å finne noe, kan både pasient og lege forledes til å tro at alt er i orden uten at det er det. Hvis pasienten kvier seg for å fortelle at han for eksempel har hatt ubeskyttet analsex og legen ikke tenker på å spørre, kan en infeksjon ha blitt overført uten at dette blir påvist. Da risikerer pasienten å få et alvorlig problem.

For homofile pasienter kan heteronormativiteten være direkte helseskadelig!

– Det kan ha alvorlige konsekvenser, sier Waagan. – Det kan medføre at man går lenge ubehandlet. Da er faren stor for at man smitter andre på den ene siden, mens man på den andre siden blir mer mottakelig for andre seksuelt overførbare infeksjoner, inklusive hiv. Hvis det er hiv man er smittet av og både lege og pasient ikke «våger» å snakke om homoseksuell praksis, kan konsekvensene bli svært alvorlige, både for pasienten så vel som for sexpartnere og samfunnet for øvrig.

 

brynsenglegene_stor
Brynsenglegene Johnny Waagan (til venstre) og Thomas Tønseth.