sign_bred

Bindestreken

Sigrun Møgedal (73) er en beskjeden kvinne. Til tross for at hun har utrettet store ting innenfor hivfeltet både nasjonalt og internasjonalt, liker hun helst å omtale seg selv som «bindestreken».

Hun mener hun er elementet som binder ulike ledd, mennesker og organisasjonsledd sammen for å skape best mulig resultater. Og resultater har hun oppnådd. 

Hun er medisiner og jobbet i en årrekke som lege sammen med sin ingeniørektemann i Nepal. Det var her mye av grunnlaget for hvordan hun senere tenkte rundt hiv og aids ble lagt. Mange tror ekteparet var misjonærer siden de var utsendt av Den Norske Tibet-misjonen, men så enkelt var det ikke. – Det var ikke mulig å drive misjonærvirksomhet i Nepal den gangen, forteller hun, så vi var like mye eller like lite misjonærer begge to. 

Han jobbet med kraftverk, hun jobbet med å etablere helsesystemer og helsetjenester som fungerte på lokalsamfunnenes premisser og som dekket behovene folk selv hadde vært med på å definere. 

sign_h
Sigrun Møgedal jobbet i en årrekke som lege sammen med sin ingeniørektemann i Nepal.

– Det var med dette helsearbeidet i Nepal at jeg lærte det helt grunnleggende med å jobbe med lokalsamfunn, å sørge for at folkene der kom til orde, at de hadde mulighet til virkelig å snakke om det som var vanskelig og bruke dette som grunnlag for å få dem til å brette opp ermene og gjøre en innsats selv. Det siste var så mye enklere når de selv hadde vært med å definere behovene og dermed hadde et mye større eierskap til prosjektene. Vi jobbet på mange måter nedenfra og opp, og bygget tjenesten folk trengte nedenfra. 

– Det var en viktig erfaring å ta med seg inn i arbeidet rundt hiv og aids, sier Møgedal til Positiv. En annen og tilsvarende viktig erfaring Møgedal brakte med seg inn i sitt engasjement for hivsaken, er diskusjonene i kirkelig sammenheng rundt menneskelig seksualitet og hvordan skal Kirken snakke om den. Dette var en problemstilling kirkene verden rundt balet med da hivepidemien slo innover verden på 1980-tallet. 

Møgedal har hatt en rekke kirkelige verv både i inn- og utland. Hun har blant annet ledet Mellomkirkelig råd for Den norske kirke i to perioder, ledet Oslo bispedømmeråd i én, jobbet i bistandsorganisasjonen Kirkens Nødhjelp og vært involvert i Kirkenes verdensråd og vært visepresident i Det Lutherske Verdensforbund. 

På 1980-tallet var Kirken kommet i gang med en diskusjon om menneskers seksualitet i et teologisk perspektiv. En kirke som snakket om medmenneskelighet og inkludering ble utfordret av at den på seksualitetens område bidro aktivt til å skape dobbeltkommunikasjon, ekskludering og utenforskap, for eksempel hva angikk homoseksualitet.  – Da hivepidemien slo ned på midten av 80-tallet ble det også klart for Kirken at dette spørsmålet ikke kunne ignoreres, men krevde en gjennomtenkning av utfordringene den førte med seg: hvordan skulle kristne forholde seg til sykdommen, omsorg, tendensene til å marginalisere, til å støte folk ut som også i høy grad var til stede innenfor Kirken selv?

Den menneskelige seksualiteten krevde en teologisk diskusjon, samtidig som man måtte tenke rettferdighet og inkludering. – Viruset førte med seg en erkjennelse av at vi måtte drøfte noe som ikke lenger kunne ignoreres, sier Møgedal og legger til: – Dette skapte store splittelser i Kirken og var en tung og vanskelig prosess. Homofilisaken havnet midt oppe i denne diskusjonen, og det samme gjorde kondomer. 

Moralske og etiske utfordringer
Selv sier Møgedal at hun på denne tiden kjente få homofile. Hun var litt blind for dette, sier hun, men så en forbindelse til spørsmålene rundt seksuell og reproduktiv helse og familieplanlegging som også Kirken hadde et anstrengt forhold til. Dette var også spørsmål som sto helt sentralt i utfordringene hiv og aids stilte menneskeheten overfor på 1980-tallet.

Dette var spørsmål Møgedal fortsatte å være opptatt av. De lot seg ikke løse på noe enkelt vis med dogmer, fordi dogmene ofte sto i motsetning til hverandre. Jo mer Kirken ble involvert i spørsmålene rundt hivepidemien, jo mer involvert ble også Møgedal både med hensyn til det erkjennelsesmessige rundt de moralske og etiske utfordringene det førte med seg. I tillegg kom politisk og organisasjonsmessig utfordringer: Hiv sprer seg der det er skjev fordeling, fattigdom og marginalisering. Å ta tak i disse utfordringene handler om politikk og tilretteleggelse. Også medisinsk sto Møgedal midt oppe i det: Frem til 1996 var en positiv hivtest en dødsdom. Hvordan skal man tilby medisinsk pleie, behandling og omsorg i en slik virkelighet? 

– På mange måter fikk jeg et gjennombrudd på flere felt på et sentralkomite-møte i Kirkenes Verdensråd i Johannesburg i 1994, sier hun, det slo meg plutselig at Kirken var preget av dobbeltmoral. Da nyttet det ikke med dommedagsprekener i forkynnelsen. Det nyttet ikke, slik Kirken hadde en tendens til å gjøre, å ta avstand fra det virkelige liv. Hiv og aids gjorde skillet mellom lære og levd liv umulig. 

Det er her bindestreken kommer inn. Gradvis endret hun holdning til spørsmålene rundt seksualitet og homofili. Hun konkluderte med at hun kunne ta på seg rollen som nettopp en bindestrek, en person som bringer folk fra ulike miljøer sammen, får dem i dialog, få dem til å forstå mer av hverandre og forhåpentligvis samarbeide. – Jeg har følt det som en uro at mange som følte seg rammet av disse diskusjonene i religiøse miljøer har vendt seg mot kirken. Kirken har gitt dem mange sår. For meg personlig har det vært mer som har holdt meg innenfor Kirken enn det som har støtt meg ut, men noen ganger har jeg følt at jeg har hatt en tro på tross av Kirken snarere enn på grunn av den. Det hjelper meg å forstå og å skape forbindelser mellom miljøene. 

Besøk hos bestemødre
Som intervjuer sitter man der med følelsen av at bindestreken er et godt bilde, beskjedent, men passende, for bindestreken er også en forbindelse til kjærlighet. Sett fra min synsvinkel kan det se ut som Møgedal forsøker å se streng ut. Det er det inntrykket hun umiddelbart gir meg. Håret er stramt tilbaketrukket, klesstilen sober. Men om hun virkelig forsøker å virke streng, så lykkes hun ikke. Ansiktet utstråler så mye mildhet, vennlighet og åpen interesse for den hun snakker med, at man kan godt se henne for seg i rollen som brobygger, eller altså bindestrek som hun selv omtaler seg som. Karakteristisk nok forteller hun om et besøk hos noen bestemødre i Malawi som måtte ta seg av sine barnebarn etter at foreldrene var døde av aids. De sørget som best de kunne for at barna skulle få mat, skolegang og kjærlighet. Og da Møgedal spurte disse kvinnene hvordan de orket dette i et liv levd i bratt oppoverbakke var svaret enkelt: De måtte gi disse barna en opplevelse av kjærlighet, for uten kjærlighet kunne de ikke vokse opp og bidra positivt til samfunnet og verden. Den samme tanken virker også som om den har vært en rettesnor for Møgedal, selv om hun ikke uttrykker det akkurat slik. 

Gjennom samtalen vår legger hun dessuten for dagen at hun i sitt arbeid har hatt en evne til å bruke erfaringene og refleksjonene til å gå videre, komme videre i arbeidet. Hun har vært seniorrådgiver i Norad, og hun har vært rådgiver for Verdens helseorganisasjon der hun, for å sitere Wikipedia, gjorde seg særlig bemerket for sitt arbeid med Det globale fondet mot aids, tuberkulose og malaria. – Hiv og aids knyttet på mange måter sammen tingene jeg hadde jobbet med i livet mitt, sier hun. 

Sentral aktør og rådgiver
– Akkurat som i Kirken blir aids et redskap til å sette fokus på det som ikke fungerer i et samfunn, sier Møgedal. I sitt arbeid i Norad, i Verdens helseorganisasjon og senere i UNAIDS hvor hun også har vært en sentral aktør og rådgiver, har hun brukt erfaringene fra Kirken og fra tiden som helsearbeider i Nepal til å la folk selv sette navn på ting, og bygge opp løsninger nedenfra.

– Helsetilbudene har ikke alltid forholdt seg til levende mennesker som trenger hjelp og de som har trengt aller mest hjelp har ofte blitt utestengt på grunn av redsel, skam, selvstigma og stigmatisering fra andre, og samfunnet og dets ledere ikke har kunnet eller villet ta tak i. Det har skadet hele samfunnet, både lokalt og nasjonalt, ikke bare menneskene som er direkte rammet. 

Både nasjonalt og internasjonalt har Møgedal hatt et utall av posisjoner med relevans for hiv/aids-arbeidet. Hun var statssekretær i Utenriksdepartementet i Jens Stoltenbergs første regjering, hun har vært norsk aidsambassadør – med diplomatstatus – hun var delaktig i opprettelsen av UNAIDS og jobbet som rådgiver for organisasjonens første leder Peter Piot, som også var visegeneralsekretær i FN. Møgedal har dessuten vært en sentral medspiller fra norsk side med hensyn til arbeidet som gjøres i Det globale fondet til bekjempelse av hiv/aids, tuberkulose og malaria, og hun har vært en nøkkelaktør i det norske utenriksdepartementet med hensyn til Norges internasjonale innsats rundt hiv og aids. Som om ikke det var nok har hun også deltatt i flere av FNs høynivåmøter om hiv og aids. Man kan trygt påstå at Møgedal har vært med på å utforme den internasjonale responsen på hivepidemien. 

Samfunnsendring
I alt dette arbeidet har hun hatt med seg erfaringene fra Nepal som lærte henne at det handler om myndiggjøring nedenfra og at responsen må bygge på de behovene lokalsamfunnene har. Og altså også diskusjonene rundt ekskludering og marginalisering og seksualitet i Kirken. 

Sigrun_b
Både nasjonalt og internasjonalt har Møgedal hatt et utall av posisjoner med relevans for hiv/aids-arbeidet.

Også politisk har hun engasjert seg, blant annet gjennom medlemskap i Arbeiderpartiet. Det kom som en konsekvens av arbeidet med nord-sør-politikk og troen på samfunnsendring som bygger på solidaritet og inkludering. Det gjelder ikke minst i responsen mot hiv og aids. Det er en helt nødvendig forutsetning for at arbeidet med å forebygge epidemien skal kunne lykkes, ikke bare blant de gruppene som rammes hardest. – Det er selvsagt viktig å tenke politikk også i betydningen strukturer og systemer, sier hun, men en slik tankemåte trekker deg også bort fra realitetene folk lever under, derfor blir solidaritet og inkludering viktige bestanddeler av det politiske arbeidet. 

Så hun tror ikke det er noen motsetning i tenke lokalt på den ene siden og tenke solidarisk og politisk på den andre. 

Mangfoldig og lokalt
– Akkurat som vi har vært nødt til i Kirken, må også samfunnene rundt omkring i verden se på hvilke mekanismer som er innarbeidet og som stenger folk ute, og som i det lange løpe skader alle, sier Møgedal. Samtidig gjør hun seg til talskvinne for at responsen mot aids må være mangfoldig og lokalt basert. Det nytter ikke å vedta én strategi sentralt og så tro at den passer for alle lokalsamfunn og alle forhold. 

Dette er blant grunnene til at Møgedal mener UNAIDS er det beste redskapet det internasjonale samfunnet har for å bekjempe epidemien. – Hvis man skal se på hiv/aids som en slags lommelykt som setter fokus på det som er galt i samfunnet, både lokalt og globalt, så er UNAIDS det viktigste redskapet, mener hun. Det globale fondet gjør en kjempeinnsats for blant annet å få de menneskene som lever med hiv i medisinsk behandling, men medisiner alene er ikke nok. Man må også bygge ned de stengslene som hindrer folk i å få vite sine status, som hindrer dem fra tilgang til medisiner og som hindrer dem i å få den oppfølgingen som må til for at de skal ta sine medisiner slik det er nødvendig om ikke problemet skal bli større. Da snakker vi om fattigdom, stigma, diskriminering, sosial eksklusjon, kvinneundertrykkelse, forfølgelse av homofile og transpersoner og andre nøkkelgrupper. Medisinsk behandling, solidaritet, myndiggjøring og politikk må gå hånd i hånd. Slik er det ikke nødvendigvis i dag.  

Vannskille
Møgedal frykter at verden nå står overfor et vannskillet med hensyn til hivepidemien. Hiv er ikke lenger dødelig og sensasjonell. Det er langt mindre penger til å bekjempe og forebygge hiv-trusselen enn før. Verdens politikere vil gjerne gi inntrykk av at de gjør en innsats, at de fremdeles er opptatte av å finne løsninger og å støtte det arbeidet som blir gjort. De ser imidlertid ut til å satse på Det globale fondet og setter UNAIDS som gjør mye av grunnlagsarbeidet, på sidelinjen. Dét frykter Møgedal er et slags politisk skuebrød – se på oss vi engasjerer oss i dette spørsmålet – som lett kan bli farlig, for medisiner alene er ikke nok, det er de aller fleste som arbeider på felte samstemte om. Likevel blir Fondet et slags instrument for at politikerne skal få vist seg frem der pengene vises best, frykter Møgedal. 

– Verden vil liksom ikke lære. UNAIDS sliter med penger, men er den organisasjonen som posisjonerer aids som en del av noe større. Det er et bilde mange politikere ikke vil se. Det kan bli svært så farlig, slår Møgedal fast. For å gjenta: For å få bukt med de «andre» utfordringene epidemien står overfor, må man jobbe frem løsninger lokalt, globale resolusjoner er til liten hjelp. For eksempel må man sørge for å jobbe på brukernes premisser i de lokale helsevesenene. Det sier seg selv at det forutsetter en myriade av lokale løsninger og ikke en global resolusjon. 

Kostbart og krevende
Det er kostbart og krevende å jobbe på så mangfoldig vis. Det krever gode nettverk lokalt. Men for Møgedal er det helt i tråd med hennes egne erfaringer fra Nepal og fremover. Derfor har hun tro på et relativt nytt redskap i det hivforebyggende arbeidet verden over: Robert Carr-fondet har utviklet seg til å bli som et viktig verktøy med hensyn til å jobbe frem lokale muligheter og løsninger og til å knytte disse løsningene sammen i globale og regionale nettverk hvor aktørene lærer av hverandre. 

– Dette er et fond som ønsker å styrke de nettverkene og organisasjonene som ofte går under radaren. Dette er et fond som ønsker å opprettholde stemmene til disse organisasjonene, sørge for at de blir hørt, både globalt og nasjonalt, og at deres kapasitet styrkes blant annet gjennom nettverk hvor de utveksler erfaring og lærer av hverandre. Hun mener at aktivistene har hatt stor betydning for nerven i dette og andre engasjement som har brakt hivarbeidet fremover. 

Aktivistene verden over har vært med på å holde uroen ved like. – Og det er uroen og staheten som driver meg fremover. Uroen stiller spørsmål om hvordan vi bruker vår makt, om vi er opptatt av inkludering og om vi ønsker å skape stille rom. Dette gjelder så vel Kirken som i samfunnet ellers når vi snakker om seksualitet og hiv. Og skal jeg være ærlig så er jeg ikke alltid sikker på svaret. Det er derfor vi ikke må gi oss!