cameron_bred

Et hivpolitisk liv

Edwin Cameron er en av verdens aller mest kjente hivaktivister. Sør-Afrika er det landet i verden med det høyeste antallet mennesker som lever med hiv. Likevel er Cameron den eneste med et høyt offentlig verv som har stått frem som hivpositiv. HivNorge har møtt Cameron i Johannesburg.

Det lå ikke akkurat i kortene at Edwin Cameron (63) skulle bli en av de viktigste juristene i det demokratiske Sør-Afrikas historie. Ikke nok med det, han er blitt en synlig hivpositiv og en uredd og prinsippfast forkjemper for hivpositives rettigheter verden over. Men det stopper ikke der heller, for Cameron var også en avgjørende pådriver for å få forbudet mot diskriminering på grunn av seksuell orientering inn i landets grunnlov. Med dette ble Sør-Afrika det første land i verden som ga lhbt-befolkningen en slik beskyttelse.

Men det lå altså ikke i kortene: han kom fra en dysfunksjonell familie. Faren hadde store alkoholproblemer og havnet en periode i fengsel for biltyveri. Moren maktet ikke å ta seg av familien, og som gutt tilbrakte Cameron flere år på barnehjem i den lille byen Queens-town i Eastern Cape-provinsen. Hans eldste søster ble drept da gutten var ni år. «Etter hvert som far drakk seg fra den ene jobben etter den andre, brøt den lille familien vår til slutt fullstendig sammen», skriver han i memoarboken Witness to Aids fra 2005.

Prognosen var med andre ord ikke den aller beste. Og likevel, 31. desember 2008 utnevnte president Kgalema Motlahnte Cameron til medlem av konstitusjonsdomstolen, et av de høyeste juridiske embedene i landet.

cameron_1
Høyesterettsdommer Edwin Cameron.

Cameron fikk stipend til å gå på en av Sør-Afrikas aller beste offentlige skoler. Senere skal han ha sagt at han gjenoppfant seg selv som en flink skolegutt. Det ble starten på et bemerkelsesverdig skoleløp og en bemerkelsesverdig akademisk karriere. Og hvem vet, kanskje denne opplevelsen fikk konsekvenser for hans senere valg i livet også?

Det var ikke første gang Cameron hadde vært kandidat til en plass i konstitusjonsdomstolen. Allerede i 1999 ble Cameron anbefalt til konstitusjonsdomstolen, og alt lå til rette for at han skulle tiltre, men utnevnelsen ble stoppet av daværende visepresident Thabo Mbeki. Mbeki mente landet trengte en svart dommer. Ryktene svirret og mange påsto å vite at Cameron ikke ble utnevnt på grunn av hans kritikk av Mbekis holdninger til hiv og hivepidemien. Cameron selv har avvist dette en rekke ganger, ikke minst i et intervju Positiv gjorde med mannen i januar i år: – Dette var før Mbeki kom med sin famøse uttalelse om at hiv ikke forårsaker aids, sier Cameron, og jeg mener at han i dette tilfellet tok en riktig avgjørelse. Konstitusjonsdomstolen trengte et svart medlem.

Som advokat markerte Cameron seg tidlig som en klar motstander av apartheid-regimet i Sør-Afrika. Han kritiserte jurister og domstoler han mente ikke sørget for domstolenes uavhengighet, men tvert imot var et talerør og et redskap for apartheidmyndighetene og raseskillepolitikken. Som en profilert menneskerettighetsadvokat tok han også på seg å forsvare ANC-medlemmer og andre opprørere mot regimet. ANC – African National Congress – var det viktigste av de svarte partiene, og det var sterkt førende i kampen mot apartheid. Det var også Nelson Mandelas parti. Mandela takket senere for bidraget til frigjøringskampen gjennom å utpeke ham til en sentral stilling i landets høyesterett.

 

Forbud mot diskriminering
Sammen med homoaktivisten Simon Nkoli, en av de aller første svarte sørafrikanere som sto frem som homofil og organiserte mye av den «alternative» homorørsla på nittitallet, altså de homoorganisasjonene som var åpne for alle «raser», sørget også Cameron for å legge til rette for at Sør-Afrikas grunnlov inkluderte et forbud mot diskriminering på grunn av seksuell orientering. Sør-Afrika var det første landet i verden som inkluderte et slik beskyttelsesvern mot diskriminering i sin grunnlov. I oktober 1990 var Cameron en av hovedtalene da den aller første homoparaden ble arrangert i Johannesburg.

Selv sier Cameron at han ble hivsmittet midt på åttitallet, sannsynligvis i 1986, men at han ikke sto offentlig frem som hivpositiv før helt på slutten av 1990-tallet under en periode da han ble alvorlig syk på grunn av viruset og var redd for å dø.

I løpet av denne perioden sto han frem som hivpositiv, og har forblitt den eneste som holder et høyt offisielt embete som har gjort dette i Sør-Afrika. Ifølge beretningen i Witness to Aids skjedde dette ikke uten en viss frykt og beven, men Cameron forteller også at han stort sett ble møtt med positive reaksjoner, ikke minst i sitt eget juridiske miljø. Til Positiv sier han: «Det frigjorde meg. Det bekreftet meg som menneske, og jeg har aldri sett meg tilbake». Kanskje det var barndommens opplevelse av å gjenskape seg selv som en flink skolegutt han nå brukte for å gjenskape seg selv som åpen hivpositiv samtidig som han opprettholdt bildet av seg selv som en meget dyktig advokat?

Men han uttrykker en viss skuffelse over at han fremdeles er den eneste samfunnstoppen som har stått frem med hiv. – Jeg kan ikke kreve av folk at de skal gå ut offentlig med sin hivstatus, sier Cameron og legger til: – men det ville ha hjulpet det hivpolitiske arbeidet om flere hadde stått frem, og det ville ha vært et viktig bidrag til å synliggjøre sykdommen og redusere stigmaet som omgir den.

 

Erkjennelse
Sykdomsperioden resulterte imidlertid også i en krystallklar erkjennelse fra Camerons side: Han overlevde den aidsrelaterte sykdommen som etter stor sannsynlighet ville ha drept ham, fordi han var velutdannet og rik og derfor hadde råd til å betale for medisinene sine selv. De gjorde et stort innhogg i inntekten hans, men han overlevde. «Jeg hadde valget», sier han i Witness to Aids, «et valg som min relative velstand ga meg.» Cameron innså at han var svært privilegert, og at de fleste sørafrikanere som var rammet av denne sykdommen ikke hadde det privilegiet, de ville måtte dø. Det var en virkelighet som talte direkte til samvittigheten hans, og en viktig pådriver til at han ble aidsaktivist, om enn en aktivist innenfor de rammene som hans yrkesutøvelse satte.

Med det mener han at han som offentlig person og dommer er nødt til å fremstå som «upartisk» i sør-afrikansk offentlighet. Det er nødvendig for å opprettholde domstolenes uavhengighet til styresmaktene og det politiske liv. Det har imidlertid ikke forhindret Cameron fra å delta i internasjonale kampanjer mot kriminalisering av hiv og hivsmitte. Det kan blant annet skyldes at Sør-Afrika ikke har lover som kriminaliserer hiv: – Sør-Afrika har bedre lover på dette området enn Norge, slår han fast da vi møttes i januar.

– Vi har ingen hivspesifikke lover i Sør-Afrika, og det er jeg glad for, sier han, hivspesifikke lover fungerer stigmatiserende.

Cameron har kontor på Constitution Hill, i det praktfulle bygget som huser landets konstitusjonsdomstol. Foajeen er fargerik og full av kunst som forteller om landets vei mot demokrati og likestilling for alle landets innbyggere. Inngangspartiet er dessuten en synliggjøring av afrikansk demokrati på den måten at det ser ut som en stor plass med grenene fra et sølvglinsende tre som «kaster skygge» over plassen. I mer tradisjonelle afrikanske samfunn var dette plassen landsbyens eldste møttes for å rådføre seg og ta avgjørelser som gjaldt hele samfunnet. Forsamlingen kalles en «kgotla» og dette var en konsensussøkende forsamling. Plassen er der for å minne oss om at det eksisterte en form for afrikansk demokrati før kolonialistene kom.

 

Symbolsk betydning
Selve stedet har dessuten en sterk symbolsk betydning, for det var her et av apartheidmyndighetenes, og før det kolonialistenes, verste fengsler sto. Flere av landets mest kjente helter fra kampene mot apartheid har sittet innesperret her, blant annet Nelson Mandela. Men også en person som Mahatma Ghandi satt fengslet her – han tilbrakte 23 år i Sør-Afrika og det var her han utviklet sin ikkevolds-filosofi. Det er mye symbolikk i et land som Sør-Afrika, for Constitution Hill ligger i byområdet Hillbrow, et av de første stedene i Johannesburg hvor integreringen skjøt fart og et av de første stedene hvor man også så fremveksten av en integrert sørafrikansk homokultur. Mange demontrasjoner starter dessuten på Constitution Hill, selv har jeg gått i tog i «People’s Pride» en lhbt-markering som tar utgangspunkt i en ikke-kommersiell og integrert Pride, ikke den Pride som av mange johannesburgere som oppleves som både altfor kostbar, upolitisk, rasistisk og gjennomkommersialisert.

Det er med andre ord et symboltungt område Edwin Cameron jobber. Og hans behov for upartiskhet har ikke forhindret ham i å gå til felts mot hivspesifikk kriminalisering. Blant annet var han en vesentlig bidragsyter når UNAIDS presenterte sine ti grunner til at kriminalisering av hiv ikke fungerer, men i stedet øker risikoen for hivsmitte. Det gjorde han for eksempel klart og tydelig under den internasjonale aids-konferansen i Mexico City i 2008. Blant en rekke argumenter Cameron listet opp den gangen var det faktum at kriminalisering skremmer folk fra å teste seg og dermed bli klar over sin hivstatus, og at kriminalisering bidrar til ytterligere stigmatisering av hivpositive. Det kan være en årsak til at de ikke ønsker å ta forholdsregler som kan beskytte dem, nettopp fordi de frykter å bli avslørt. Svært ineffektive lover, eller «highly inefficient laws», kaller Cameron denne lovgivningen.

 

Satsingområde
Edwin Cameron har gjort kampen mot stigma til et av sine viktigste satsingsområder. – Det er stigma jeg kommer til å snakke om på den internasjonale konferansen om hiv og aids i Durban senere i år, forklarer Cameron. Han er en av hovedtalerne på konferansen. Og han snakker om egne erfaringer: – Stigma betyr også at man aksepterer samfunnets fordømmelse av en selv, det er en form for å diskvalifisere seg selv fra livets goder på, å nekte seg selv å delte i samfunnet fordi man ikke er verdig, fordi man ikke fortjener det.

Det er dårlig samfunnsøkonomi, stigma og selvstigma gir elendig livskvalitet og i noen tilfeller dreper stigma mer enn hiv og aids. Det har Cameron egne erfaringer med. I memoarboken Witness to Aids forteller han om Gugu Dlamini som ble steinet og stukket i hjel ved juletider i 1998. Drapet skjedde etter at hun hadde stått frem i en lokal radiostasjon og fortalt omgivelsene at hun levde med hiv.

Eller gartneren Gladwell som visnet hen og døde til tross for gjentatt tilbud om å bli med til legen for å få en undersøkelse. For Gladwell, som etter alle solemerker døde av en aidsrelatert sykdom, var det bedre å dø «ren» enn å leve med hiv. Han påsto hårdnakket at han hadde vært hos legen og tatt alle nødvendige prøver og at prøvene viste at han var «ren».

«Gladwell døde av stigma», skriver Cameron i memoarboken sin.

Det faktum at Cameron overlevde fordi han var privilegert, hvit og relativt velstående bidro til at han ble en prominent aktivist. Han hadde råd til å betale 4 000 rand i måneden til medisiner. Men i en økonomi hvor mange ikke tjener en fjerdedel av dette beløpet en gang, hvordan skulle de ha råd til å betale for livreddende medisiner til slike uhyrlige priser?  – Jeg kunne ikke nødvendigvis gjøre alt, men jeg kunne støtte folk, hjelpe dem i kraft av å være advokat og dessuten drive med viktig informasjons- og opplysningsarbeid, sier han.

 

Kopimedisiner
En av de viktigste kampene Cameron var involvert i, som premissleverandør til debatten, kanskje snarere enn som aktivist, handlet om Sør-Afrikas rett til å importere billigere antiretrovirale medisiner enn dem den farmasøytiske industrien hadde tatt patent på. Det handlet om kopimedisiner, og det sørafrikanske parlamentet vedtok i 1997 en lov som gjorde dette mulig. Hensikten var å kunne forsyne sørafrikanske hivpositive med billigere medisiner og dermed øke deres sjanser for overlevelse.

Utrolig nok gikk den farmasøytiske industrien til sak mot landet for å stanse denne importen og Treatment Action Campaign, som jo nettopp sloss for å skaffe folk flest adgang til de livreddende medisinene. TAC var under ledelse av Zackie Achmat, en venn av Edwin Cameron, og de maktet å mobilisere en hel verden til støtte for sin sak. Det hele sluttet med at det i 2001 ble inngått et forlik mellom sørafrikanske myndigheter og medisinprodusentene, men den sørafrikanske lovgivningen ble stående. Dermed var mulighetene for medisinering større.

Dessverre hjalp det ikke. Året før, under den internasjonale aidskonferansen i Durban, hadde landets president Thabo Mbeki uttalt at hiv ikke var årsaken til aids. I stedet lanserte han sin egen teori om at aids skyldes fattigdom, sult og et dårlig utviklet helsevesen. Behandlingen var sunn kost og et sunt levesett. Antiretrovirale medisiner var gift. Dette var en holdning som fikk store konsekvenser for utrullingen av ARV til hivpositive sør-afrikanere. Den kom ikke i gang før i 2004, og selv da gikk det tregt. En uendelig rekke aidsrelaterte dødsfall ble resultatet.

 

Litt stolt
Den største morderen og den viktigste årsaken til dårlig helse verden over inkludert i Sør-Afrika, er ekstrem fattigdom», hevdet Mbeki før han fortsette: «… det virker på meg som om vi ikke kan klandre alt på ett eneste virus.»

Selv om staten i 2004 ble tvunget til å sette i gang et program for utrulling av ARV, ble det ikke fart i sakene før i 2008, da Jacob Zuma overtok presidentvervet etter Kgalema Motlanthe. – I dag har vi det største programmet med hivmedisinering i verden, med hele tre millioner på medisiner, slår Cameron fast.

Jeg tror han er litt stolt av det. Mer stolt av landet og folket enn av sin egen innsats. Selv om han godt kan være litt stolt av den også. For Cameron har lyttet til sin samvittighet og brukt sin posisjon og sin innflytelse til å stille seg solidarisk med alle hivpositive i Sør-Afrika, uansett svart eller hvit, uansett fattig eller rik – og talt deres sak. Det er ikke noen selvsagt ting i et land hvor kløften mellom fattig og rik øker og hvor «de hvites privilegier» fremdeles er en realitet enten de vil erkjenne det eller ikke.

cameron_2