Også en kamp for sosial og økonomisk rettferdighet

Politikerne gratulerer seg selv, forskerne peker på at det er mye som står igjen før kampen er vunnet. Lederne for de store organisasjonene ber om mer penger og aktivistene hevder at de alltid har vært og er en motor for å drive kampen for en aidsfri verden. Hvor er vi?

AIDS2016 i Durban kan kort oppsummeres på denne måten. Politikerne er fornøyde med at antallet som er under medisinsk behandling har steget fra omtrent null til 17 millioner, forskerne og aktivistene peker på at det er 20 millioner på verdensbasis som ennå ikke har tilgang til antiretrovirale medisiner. Åpningssesjonen på konferansen i dag ga rom for å fokusere på utfordringene som ligger foran oss.

Frykten for at bevilgingene skal forsvinne på et kritisk tidspunkt i aidshistorien er påtakelig og gjentas ofte. Likeledes slås det om og om igjen fast at dersom vi ikke investerer nok nå, vil vi tape alt vi har investert og må punge ut med mye større beløp i fremtiden. Dagens åpningssesjon ga blant annet et godt bilde av hvilke investeringer vi snakker om som er uomtvistelig nødvendige.

Et av de mest opplysende innleggene ble holdt av Alex Coutinho, som har hatt stor fremgang med hivarbeid blant annet i Rwanda og Swaziland.

alexcoutinho_ny
Alex Coutinho har hatt stor fremgang med hivarbeid blant annet i Rwanda og Swaziland. Foto: AIDS2016/Rogan Ward

Det dreier seg først og fremst om en global oppskalering av offentlig helsevesen. Hvis man skal få yterligere 20 millioner mennesker under behandling, må helsevesenet gjøres tilgjengelig for alle, og man må øke kvaliteten på tjenestene. Dette betyr blant annet at man må utdanne flere sykepleiere som kan sørge for å få folk under behandling og ikke minst viktig, sørge for at behandlingen ikke blir avbrutt og skaper immunitet. Det innebærer at sykehusene verken kan eller skal gå tomme for medisiner på grunn av inkompetanse eller mangel på penger. Dessuten må man sørge for at man er i stand til å takle to millioner nye infeksjoner globalt per år. Det betyr også at forebyggende arbeid fremdeles har avgjørende betydning.

– Men det er ikke nok, fortsatte Coutinho, man må også sørge for at helsevesenet er utstyrt til å takle andre ikke-smittsomme sykdommer som lettere rammer hivpositive.

– Alle land har sagt seg enig i 90-90-90-målene, men man må være klare over at kostnadene til antiretrovirale medisiner bare utgjør 20 prosent av kostnadene til hivbehandling, understreket Coutinho. – Vi må jobbe hardt for å redusere kostnadene rundt medisinering, fortsatte han.

Han understreket også at vi verden over må skape et pasientsentrert helsevesen, et helsevesen som bringer tjenester og behandling ut til stedene hvor folk bor og jobber, slik at den hivforebyggende behandlingen blir lett tilgjengelig.

Coutinho advarte også mot å tro at alle utsatte grupper har samme behov. Det gjelder å differensiere og målrette arbeidet ut i fra målgruppens behov, mente han, og pekte på at unge menn ikke har de samme behovene som for eksempel en sexarbeider.

– Vi må heller ikke glemme at 77 land i verden kriminaliserer sex mellom menn, sexarbeidere mangler rettigheter og kvinner og unge jenter mangler fremdeles mange steder makt til å bestemme over egen økonomi, egen kropp og egne liv, slo han fast og minnet om at kampen mot aids også i bunn og grunn er en kamp for sosial og økonomisk rettferdighet.

Noen av ytterlige kriteriene for suksess Coutinho satte opp var at lokalsamfunnene måtte involveres, aktivismes og sivilsamfunnet måtte styrkes, man må jobbe i langt større grad mot ungdom og være forberedt på utfordringer som kommer over tid.

Dette er noen av faktorene som stadig nevnes i Durban som en forutsetning for at vi skal lykkes. Og likevel kommer det et slags sinne til syne blant aktivistene som gjør seg sterkt gjeldende på Aids2016 konferansen her i Durban.

Mark Heywood, en av grunnleggerne av Treatment Action Campaign, som har vært en av pådriverne for behandling til alle i Sør-Afrika, lovte på en pressekonferanse for TAC i dag at de skulle holde politikerne i ørene og sørge for at det handling fulgte løfter med hensyn til både forebygging, behandling og rettigheter i Sør-Afrika.

TAC har laget en symbolsk kirkegård på konferanseområdet for å markere at myndighetenes tomme løfter på mange måter har tatt livet av idealismen og aktivismen i tillegg til å ha tatt livet av helsevesenet i landet, det offentlige helsevesenet som 80 prosent av befolkningen bruker.

– Det mangler bevilgninger både til bygge aktivisme og bygge helsevesen i dette landet, sa Heywood. – Det har ikke Sør-Afrika råd til.

Han kunne også love at TAC skulle markere seg og sine krav gjennom hele konferansen.

restinpeace
Treatment Action Campaign har laget en symbolsk kirkegård på konferanseområdet for å markere at myndighetenes tomme løfter på mange måter har tatt livet av idealismen og aktivismen. Foto: Olav André Manum.