slagstad_bred

Hvor kommer moralismen fra?

Den hivforebyggende medisinen Truvada er blitt møtt med ambiavalens mange steder i verden. Mange miljøer har hilst medisinen velkommen, både som et viktig redskap i det hivforebyggende arbeidet og som en slags seksuell frigjører.  Andre kaller brukere for ”truvada-horer”.  Lege og redaktør i Tidsskrift for Den norske legeforening Ketil Slagstad spør seg hvor denne moralismen kommer fra.

Over store deler av verden har den hivforebyggende medisinen truvada, eller PrEP (Pre-Exposure Prophylaxis) blitt møtt med en viss ambivalens. Enkelte miljøer har hilst medisinen velkommen både som en slags seksuell frigjører og som et viktig redskap i det hivforebyggende arbeidet. I andre sammenhenger har moralismen fått råde: De som ønsker å ta i bruk PrEP blir fordømt som «truvada-horer» og blir nærmest fremstilt som forrædere mot den hardt tiltrengte anstendigheten lhbt-befolkningen har opparbeidet seg etter årtier med kamp for likeverd og likestilling. Hvor kommer denne moralismen fra?

Han er født helt på begynnelsen av epoken da hivepidemien feide over landet med alt den førte med seg av moralisme, smitteangst og obligatorisk kondombruk blant menn som har sex med menn. Hiv på denne tiden resulterte så å si uten unntak i aids, og aids var den sikre død. Kondom var det eneste som kunne forebygge seksuelt overført hivsmitte.

Nå er situasjonen en helt annen. En hivpositiv på vellykket behandling er ikke lenger smitteførende. En positiv hivtest er ikke lenger en dødsdom. PrEP kan hindre smitte selv om man har sex uten kondom. Og likevel har moralismen reist bust mot truvada og de som ønsker å beskytte seg mot hivsmitte ved hjelp av et medikament.

Slagstad tror det kan ha noe med historien og holdninger til sex å gjøre samt forestillinger om hva som er den eneste anstendige, naturlige og ansvarlige seksualiteten, altså sex mellom mann og kvinne: – Vi må ikke glemme hvor potent sex som virkemiddel ble brukt i homokampen på 60- og 70-tallet, særlig i USA. For eksempel kunne ”rimming” løftes frem som en revolusjonerende handling, siden det brøt med tradisjonelle oppfatninger om heteroseksuell sex. Sex samlet homser i en felles sak, som jo handlet om rettigheter og likestilling på mange områder i samfunnet.  – Samtidig, reflekterer han videre, hadde nok det norm-givende samfunnet rundt oss et annet syn på vår seksualitet og ikke minst vår seksuelle utfoldelse. De betraktet oss som hedonistiske, nytelsessyke og uansvarlige. Derfor var det trolig sånn at da hiv kom, var grunnen allerede beredt for å angripe livsstilen. Det var lett å portrettere oss som uansvarlige. Hiv forsterket moralismen mot livsstilen. Det så vi i mange land, inkludert Norge.

Legen fortsetter med å reflektere rundt hivhistorien og at med viruset forsto myndighetene at de måtte samarbeide med homo-organisasjonene om de skulle ha noen sjans til å motvirke en epidemi som på den tiden i verste fall nærmest ble sett på som en trussel mot menneskehetens eksistens.

Mye tyder på at grunnen til at man ”lyktes” med hivarbeidet i Norge var dette tette samarbeidet mellom myndigheter, helsearbeiderne, aktivistene og homsene.

– Kondomet ble med ett et tvetydig symbol, mener han. – På den ene siden ble det et symbol på at homofile menn var både villige og i stand til å ta vare på hverandre. Det ble et symbol på vår ansvarlighet. Men det kunne også oppfattes som et symbol på at det fantes en «riktig» og en «gal» homosex. At det fantes en risikofylt form for seksualitet som var både uansvarlig og nytelsessyk, og som man for all del ikke burde kaste seg ut i om det skulle gå deg godt og du skulle få leve lenge i landet. Sånn sett reddet kondomet oss både fra den sikre død, men kunne også brukes for å vise frem at vi var ”ansvarlige” og hadde en ”ren seksualitet”.

Truvada og PrEP snur dette på hodet. Kondom er ikke lenger nødvendig. Man kan igjen kaste seg ut i en seksualitet som er både tøyleløs og hedonistisk. Uten risiko. Eller kanskje uten annen risiko enn å bli fordømt som uansvarlig av det normgivende samfunnet.

– Det var som om det bredte seg en slags erkjennelse i enkelte politiske lhbt-kretser av at for mye sex eller fokus på sex skader vår sak, sier Slagstad med et lite smil. Det er her i dette feltet at han tror mye av årsaken til den moralistisk baserte mostanden mot PrEP ligger. Selv mener han dette er fåfengt og kontraproduktiv: – Folk ønsker å bruke PrEP fordi de vil beskytte seg mot hiv, ikke fordi de ønsker å være umoralske. Jeg synes det er rart om man reagerer med moralisme mot folk som vil beskytte seg. Det er sjelden man hører det brukt som argument at kvinner er ”uansvarlige” som bruker hormonelle prevensjonsmetoder for å forhindre uønsket gravididitet, sier Slagstad. 

Han er derfor glad for at norske myndigheter har gjort PrEP tilgjengelig gjennom helsetjenesten, og han minner om at dersom folk er i en livssituasjon som gjør PrEP ønskelig, så får de tett oppfølging med regelmessige tester for hiv, tilbud om kondom for å beskytte seg mot andre seksuelt overførbare sykdommer og sjekk for eventuelle bivirkninger.

– Dessuten kan man tenke seg muligheten av at PrEP kan følges av oppmuntring til kondombruk og infoarbeid både til dem som ønsker PrEP og andre sårbare grupper så vel som den generelle befolkningen, slår han fast.

– Dessuten, legger han til, skal vi ikke kimse av smitteangst. Det er et reelt problem for enkelte, og vi skal heller ikke glemme at et godt seksualliv i seg selv er helsebringende.  Vi vet at det er mange grunner til at folk ikke alltid får til å bruke kondom, for eksempel opplever noen at kondomet forhindrer et intimt forhold til partneren.

Som helsearbeider ser Slagstad at det kan finnes enkelte faglige innvendinger mot PrEP. For eksempel bivirkninger. Det kan derfor diskuteres om det er forsvarlig å gi medisiner til friske mennesker. Det er alltid en vurdering man må gjøre i forebyggende arbeid innen medisinen. Dessuten er medisinene dyre. 200 norske kroner per tablett. Er det riktig å prioritere denne pasientgruppen foran andre som også trenger behandling og medisiner? Og hva med andre seksuelt overførbare infeksjoner, vil ikke de blomstre opp? Vil ikke de kunne sette smittefriheten hos hivpositive i fare?

– Poenget er ikke å feie disse innvendingene under teppet. Vi må ta dem på alvor, mener Slagstad – og lhbt-organisasjonene bør være engasjert i dette arbeidet også – men vi må kunne snakke åpent om disse utfordringene uten moralisme om homofiles menns seksuelle liv.

– PrEP kan være frigjørende, fordi personer med høy risiko for å få hiv har mulighet for sex uten frykt. Det er en målsetting som også burde være mulig å samle lhbt-bevegelsen rundt, avslutter Slagstad.