Det ble full seier i Høyesterett

"Dette er en fredspris", jubler Tor Erling Staff med et sjampanjeglass i hånda. "En fredspris til Henki og alle hivsmittede. Skål!", sier Staff og blunker til Henki ved hans side.

henki

Fredag 30. september 1988 er trappa til Høyesterett i Oslo full av jublende mennesker og sjampanjeglass. Det smeller og bobler i sjampanjeflasker og klirrer i glass. Som vanlig er når sjampanjekorken spretter er det noe som skal feires. Anledningen er at Høyesterett samme dag har avsatt dom i den såkalte Henkisaken. Forsvarer og klient kan feire at Hauge Karlsen hadde fått jobben tilbake. Den får stor prinsipiell betydning ved at den slår fast at oppsigelse på grunnlag av hivstatus er ulovlig og fastslår at hiv ikke smitter ved sosial omgang. Og Henki Hauge Karlsen har selv vanskelig for å finne ord i kaoset hvor han blir omfavnet av venner og støttespillere som har fulgt ham de tre siste årene.

Det var senhøstes tre år tidligere at det hele startet. Henki Hauge Karlsen hadde vært ansatt som bartender ved Papillon, en pianobar i Fredrikstad, et halvt års tid. I løpet av høsten hadde han tatt en hivtest som viste seg å være positiv. Så straks resultatet var klart orienterte han sin sjef som igjen orienterte styreformannen i selskapet som drev baren. Dette var i slutten av november, julebordsesongen sto for døren og Henki måtte fjernes fra jobben. Ryktene om hans hivstatus kunne spre seg i den lille byen og omsetningen kunne falle til katastrofale dybder. Barens framtid sto på spill. Henki Hauge Karlsen får sparken.

Noen dager senere ringer telefonen på Staffs kontor. Staff tar saken og rett over nyttår, i januar 1986, sender han en stevning til Sarpsborg byrett. Han krever at oppsigelsen blir kjent urettmessig og ugyldig, at hans klient skal få jobben tilbake, samt 25.000 kroner i erstatning. Et år senere, i januar 1987, kommer saken opp for retten. I mellomtiden er Henki blitt et begrep, ikke bare i Fredrikstad, men over hele landet. I en periode hvor manglende kunnskaper og hysteri preger mediebildet, virket avisoppslagene nærmest som en forhåndsprosedyre. Sarpsborg byrett kommer til at oppsigelsen av Hauge Karlsen er urettmessig og usaklig, men vil ikke gi ham jobben tilbake. Dommen vekker oppsikt og kommentator Halvard C. Hanssen i Dagbladet kaller det en "bekvemmelighetsdom" og beskylder byretten for å stadfeste aidshysteriet.

Henki bestemmer seg for å anke, men først ett år senere, i januar 1988 kommer saken opp i Eidsivating lagmannsrett. Forhandlingene i byretten ett år tidligere bar preg av et verbalt slagsmål mellom Papillons prosessfullmektige og Hauge Karlsens advokat, Tor Erling Staff. Det samme gjentok seg i lagmannsretten, men denne gangen var Staff enda tøffere i tonen. Han forlangte at Henkis lege Stig Frøland ikke skulle fritas for sin taushetsplikt, da han mente det hadde vært nok grafsing i Henkis privatliv. Papillons prosessfullmektig, høyesterettsadvokat Thorvald Grindstad, hadde nemlig uteksaminert Hauge Karlsen om kondombruk, partnerhyppighet og samleiefrekvens.

Grindstad hadde også funnet fram til sakkyndige, som overlege Magne Fagerhol ved Blodbanken på Ullevål sykehus, som fremholdt at at "det er hevet over tvil at de første som blir smittet, var de med sterke seksualdrifter, spesielle seksualvaner, svært mange tilfeldige og ukjente seksualpartnere, som ofte brukte stimulerende midler eller rusmidler". Staff forlanger Fagerhold fjernet som en sakkyndig, men retten lar ham fortsette, dog med en skrape for hans moraliserende beskrivelser. Fagerhol er også en aktør i samfunnsdebatten og har tatt til orde for at hivpositive bør tatoveres med er kors lett synlig i lysken.

Lagmannsretten kommer imidlertid ikke fram til noen annen dom enn den i Sarpsborg byrett. Oppsigelsen er usaklig og urettmessig, men Henki får ikke jobben tilbake. Saken er dermed blitt et prinsipp og det er ingen annen vei utenom: den ankes til Høyesterett.

Det skulle gå ytterligere et halvt år før en endelig dom. Høyesterettsdommen fikk stor prinsipiell betydning for hivsmittede oppsigelsesvern spesielt og situasjonen generelt. Ikke minst fikk den en stor betydning for det videre arbeidet til Pluss. Men den fikk liten praktisk betydning for Hauge Karlsen. Ledelsen ved Papillon ønsker ham ikke tilbake, og forlanger legeattester som dokumenterer at han ikke er smittefarlig. «Blant annet har de krevet at jeg går til helsemyndighetene og tar avføringsprøver som jeg i neste omgang skal måtte legge frem for ledelsen ved Papillon,» forteller en sliten og sengeliggende Henki Hauge Karlsen til Dagbladet 2. desember 1988.

Knappe tre måneder etter dommen, den 28. desember 1988, sovner Henki Hauge Karlsen stille inn på Rikshospitalet - 31 år gammel.