En oase for trivsel og styrke

"En interesseorganisasjon for oss bør bli som en oase, en brønn - et sted der vi kan samles og finne trivsel og hente næring og styrke."

Husdal-Arne_4

Dette skrev Arne Næss Husdal (bildet) i sitt brev til 650 hivpositive da han inviterte til stiftelse av en egen interesseorganisasjon for hivpositive våren 1988. Dette skulle bli Pluss, senere Pluss-LMA og i dag HivNorge. Forberedelsene til møtet foregikk i dypeste hemmelighet: Bare den enkelte hivpositives kontaktperson i helsevesenet visste hvem mottakerne av brevet var.
- Hemmelighetskremmeriet var nesten overveldende, forteller Else Aasegg, en av initiativtakerne. - Vi krevde taushetsplikt og anonymitet. Dermed hadde vi heller ingen anelse om noen i det hele tatt ville komme på møtet.

Landsforeningen mot Aids var blitt grunnlagt året før. Der fungerte Henki Hauge Karlsen og Else Aasegg som representanter for "de hivpositive". De to hentet støtte i den såkalte Referansegruppa for hivpositive.

Denne gruppa oppfattet seg som et interimsstyre for en kommende landsomfattende organisasjon for hivpositive. Gruppa hadde fått offentlig støtte til å kartlegge omsorgstiltakene for hivpositive og forberede stiftelsen av en interesseorganisasjon.

- Myndighetene støttet aktivt opp om stiftelsen, forteller Aasegg. - Spesiallege Svein Erik Ekeid som ledet arbeidet med å forebygge aids i Norge på denne tiden sa til og med "Vi har ventet på dere!" Så viktig var det å få med hivpositive i det forebyggende arbeidet.

For "plusserne" handlet det om å søke styrke i samhold, styrke til å takle utfordringene, dødsangsten, redselen de ble møtt med i helsevesenet, ensomheten og skammen som mange den gangen opplevde over å være hivpositiv.

En annen motivasjon for å starte Pluss gikk ut på å gi Henki Hauge Karlsen avlastning som en av de få rikskjente hivpositive i landet. Karlsen ble landskjent gjennom rettssaken mot restaurant Papillon i Fredrikstad. Han var blitt oppsagt og ville ha jobben tilbake. Hauge Karlsen mente han var usakelig oppsagt på grunn av sin hiv status. Han fikk til slutt medhold i Høyesterett for sitt syn. Gjennom denne lange rettsprosessen maktet Hauge Karlsen å sette sølelyset på den diskrimineringen hivpositive risikerte å bli og ble utsatt for.

Interimstyret ønsket derfor å legge forholdene til rette for at flere hivpositive skulle stå åpent frem og synliggjøre både den personlige og den politiske kampen de sto overfor. Kampen mot diskriminering sto sentralt. Menneskerettsperspektivet likeså. I en situasjon hvor en hiv-diagnose opplevdes og i realiteten var en dødsdom kom også et begrep som "livskvalitet" i forgrunnen.

- Pluss skulle også kjempe for å gi hivpositive et verdig og godt liv, til tross for at det kunne bli kort. Det var viktig! sier Aasegg.

Derfor trengtes en oase som kunne skape trygghet og styrke og drive informasjonsarbeid og solidaritetsarbeid innad. Dette var en forutsetning for den utadrettede virksomheten. Samtidig skulle de hivpositives interesseorganisasjon være seg bevisst sitt samfunnsansvar: Et av formålene med den nye organisasjonen var å delta i kampen mot spredning av viruset.

Husdals brev handlet ikke bare om en koseklubb for mennesker med en hemmelig lidelse. Underteksten i brevet forteller om realpolitisk teft og frykt for hva som kan skje med hivpositives rettigheter i fremtiden: "På mange måter bør vi være glad vi bor i et land der myndighetene tidlig så faren og påtok seg ansvaret. Men dette er dagens situasjon, vi kjenner ikke morgendagen!"

Det unike ved interimstyrets visjon for Pluss var å samle alle hivpositive i én organisasjon, uansett om de var homoseksuelt eller heteroseksuelt smittet, smittet via sprøyter eller blodoverføring. Det skulle vise seg å bli viktig fordi det fremmet forståelsen av at hiv rammet tilfeldig og kunne ramme alle, uforskyldt. Dette bidro til å undergrave den moralske panikken som hadde bredt seg i kjølvannet av hivs inntog i Norge.

Appellen om å samle seg for å støtte hverandre og styrke hverandre virket. 60 mennesker deltok på stiftelsesmøtet på Grünerløkka i Oslo 28. mai 1988. Møtedeltagerne hadde fått låne Arbeidsgrupper for Homofil Frigjøring sine lokaler i Sverdrupsgate 15.

Else Aasegg holdt åpningstalen. Hun sa blant annet: "...aller viktigst er det at vi nå har kommet sammen for å støtte hverandre, le og gråte sammen og ... vise verden hva dette virkelig dreier seg om."

Heller ikke Aaseggs tale var uten beinharde politiske realiteter: "Det vi har satt som den viktigste posten for at dette i det hele tatt skulle kunne la seg gjennomføre er taushetsløftet oss i mellom og at det kun skulle være hivpositive på dette møtet. Det er oss dette dreier seg om og vi har allerede fått føle gribbenes hakking, vi har lært å måtte passe oss... men står vi i samlet flokk kan de ikke angripe så lett og det må bli en av våre utfordringer å temme dem."

- Og til slutt sa jeg, forteller Aasegg i dag, -- "og så håper jeg vi blir veldig mange!" Det mente jeg ikke. Et av formålene med Pluss var jo nettopp å forebygge spredning av hiv.

Navnet Pluss dukket opp under møtet: - Utfordringene var å finne et navn som fungerte positivt, men som fortale hva dette dreier seg om, som ikke var diagnostiserende, et navn med positive assosiasjoner, sier Aasegg. - Da var det at noen i lokalet sa: "Ja, men kan vi ikke hete Pluss, da?" Og slik ble det.

- Etter stiftelsesmøtet var det fest. Stemningen var euforisk og de siste dinglet hjem utpå morgenkvisten dagen etter, sier Aasegg.

Dermed var Pluss en realitet, 28. mai, 1988.