På forsida av Verdens Gang

Det var på tide å gi hiv flere ansikter. Fredag 4. november 1988 tok tre kvinner og en mann skrittet og presenterte seg på forsida av landets største avis.

VG-forside

Dette var nesten et halvt år etter at hivpositives interesseorganisasjon ble stiftet. Allerede før stiftelsen, våren 1988, hadde Verdens Gang fått nyss om den nye organisasjonen og ville lage en sak på hvordan det var å leve med hiv - aller helst med navn og bilde på de som ble intervjuet. Det var det ingen som var forberedt på så tidlig, fordi de ville bruke kreftene på å samle organisasjonen. Å samle organisasjonen var en stor jobb, da den skulle bestå av alle hivpositive: homser, stoffmisbrukere, prostituerte, innvandrere, blødere og andre som var blitt smittet. Men avisa var tålmodig og opprettholdt en god kontakt med organisasjonen.

Else Aasegg er den eneste av de fire som stod fram i november 1988 som fortsatt lever. Sammen med Wenche Sunde, Sylvia Kalbakk og Arne Næss Husdal bestemte hun seg for at tiden var inne for å ta skrittet og stå fram. - Vi var alle spente, sier Else Aasegg i dag, men var trygge da vi var fire om det. - Det lå i kortene fra avisas side at det skulle bli et forsideoppslag, og vi ble alle lovet at vi ikke bare skulle få lese gjennom manuset før det gikk i trykken, men også få godkjenne alle bildene og hvordan det hele ble presentert - også på forsiden, sier Else. Samtidig var det viktig for alle fire å få presentert organisasjonen, som de alle var styremedlemmer i på den tiden. - Mellom samfunnet og helsevesenet er det ikke noe tilbud for hivpositive. Det er her vi skal skape et tilbud, sa Arne Næss Husdal, den første lederen av Pluss til Verdens Gang den gangen.

Avisa mente at det blåste mildere vinder for hivpositive. Folks kunnskapsnivå og Henkidommen hadde bidratt til at hivpositive ville stå fram og gjøre det lettere for andre hivpositive å bli akseptert. Overskriften på forsida var jo også nettopp "Vi er hivsmittet - Ikke mobb oss!". En hivpositiv test trenger ikke være verdens undergang, fortalte de fire til avisa, hivpositive mobiliserte store ressurser. Nettopp dette punktet presiserer også Else Aasegg i dag. - Vi ville vise at vi var levende mennesker og at det var viktig å vise ansikt som et ledd i arbeidet med informasjon om hiv og aids.

Den paniske hivfrykten hadde begynt å avta og folks holdninger til hiv og hivpositive var på gli mente Pluss den gangen. - Men det vil fortsatt ta tid for folk flest å bearbeide alt det nye og skremmende med viruset, sa Arne Næss Husdal, og la til at tiden løp ut for for mange til å vente med at denne prosessen endte med aksept. - Vi lever nå og vil være pådrivere. Derfor står vi fram og forteller at vi er hivpositive. Vi har mye å takke Henki for, sa han og la til at organisasjonen hadde 150 medlemmer på den tiden.

Else Aasegg, som fortsatt er styremedlem i HivNorge, mente det var viktig å rette opp balansen i opinionen. - Andre tok ansvar for oss ved å kreve tvang og tvangsbehandling, sa hun og mente at hun selv tok et ansvar fullt og helt. - Først og fremst ved å leve slik at vi ikke smitter andre, sa hun og dernest inviterer jeg samfunnet til å bruke mine erfaringer som hivpositiv. Derfor har jeg holdt mange foredrag hvor jeg nesten utelukkende er blitt møtt med varme og sympati.

Arne fortalte at hivviruset for mange hadde stjålet livsgnisten og evnen til et full- verdig liv. - Vi vet om mange som har bukket under, som har begått selvmord fordi de ikke har taklet omgivelsenes reaksjoner eller har klart tanken på sykdom og død. Vi fire har også opplevd alt fra de verste trakasseringer til de største gleder. Slik vi framstår, er vi glansbilder av det å være hivsmittet. Det er mye skjult lidelse blant de 665 vi vet er hivpositive, sa Arne til VG.

Både Wenche og Sylvia, som begge hadde over 20 års løpebane som rusmisbrukere, ga uttrykk for at hivdiagnosen hadde blitt et vendepunkt i livet. - Underlig nok hadde hivviruset vært med på å gi meg større selvaktelse, sa Wenche til VG. - Før var jeg ikke noe for noen, nå har jeg vært noe og noen for andre hivpositive. Sylvia ga til VG uttrykk for at hun greide å slutte med stoff på grunn av sin hivstatus. Hun hadde sett uttallige venner gå i graven som følge av stoffmisbruk. Da hun fikk vite at hun var hivpositiv sluttet hun utrolig nok med stoff. - Jeg fikk en rett i ansiktet da jeg fikk vite at jeg var virusbærer. Endelig skjønte jeg hva klokka var. Det var ikke uoverkommelig å slutte med stoff, men å leve etterpå var mer skremmende. Men jeg synes det har vært en berikelse. Det er utrolig hva jeg sanser og opplever nå, sa Sylvia til avisa.

Foruten de fire, hadde Verdens Gang også intervju med fem andre som foretrakk å bli presentert med et psevdonym. En av dem, Arve (34), fortalte at det største problemet ikke var å være hivpositiv men at han ikke ble akseptert som homofil på jobben. Han mener han hadde blitt smittet åtte år tidligere etter en forelskelse i USA, og at det ikke var et resultat av et liv i synd. Han synes det var verre å leve med myten om homofile menn som sexmaskiner. Egil (24) forteller at før han ble smittet levde han et tomt og innholdsløst liv og at han hadde kommet i kontakt med seg selv etter han fikk konstatert viruset. Han hadde levd et hardt liv med mye jobbing og reising, men etter hivtesten gikk han over på makrobiotiske dietter med balanse i kostholdet. Jon (33) fortalte at han sa til seg selv etter at han så en mann uten ben komme humpende inn på en bensinstasjon på bare armene at "du er heldig du, som bare har hiv."

Nina (25) følte seg forbitret og fortalte imidlertid om at hennes diagnose var blitt lekket av helsevesenet på det lille stedet hun bodde. Hun var heteroseksuelt smittet, og da nyheten spredte seg som ild i tørt gress måtte hun slutte jobben. 28 år gamle Richard hadde allerede diagnosen aids, men han holdt seg frisk ved hjelp av AZT og beinhard trening. - Jeg planlegger for framtiden, sa han, om enn ikke for pensjonsalderen. Men i påskeferien vet eg hva jeg skal gjøre. Ifølge VG så Richard oppsiktsvekkende frisk og sunn ut, og ingen kunne se at han hadde en alvorlig diagnose. Alle i hans nærmeste omgangskrets og familie visste om hans hivstatus, og de aller fleste hadde tatt det meget fint. - Med litt smidighet har jeg også taklet de vanskeligste reaksjonene på en brukbar måte, sa Richard.

Oppslaget i Verdens Gang gikk over tre sider i tillegg til hele forsida, og kom samtidig med at Landsforeningen mot Aids hadde en omsorgskampanje med plakater og annonser i mediene. "Omsorg smitter ikke", var slagordet for kampanjen.