Sliten, trist og feig fordi jeg ikke er åpen

For fire år siden fikk jeg vite at jeg var hivsmittet. Da sjokket hadde lagt seg noe, bestemte jeg meg for å være åpen. Det har jeg ikke klart. Og det blir vanskeligere og vanskeligere. Det plager meg. Faktisk føler jeg meg mindreverdig på grunn av det. Også jeg da, som alltid har vært tøff og i front som åpen homo. Siden jeg er ganske ressurssterk føler jeg at jeg bør stå frem - og så for "sakens" skyld, for å gjøre det lettere for andre hivpositive. Men jeg orker ikke. Jeg kjenner meg sliten, trist, og litt feig.
Hilsen Ole

Kjære Ole,
Først og fremst. Du skylder ingen andre å fortelle. Ikke en gang "saken". Men kanskje deg selv. For vi mennesker er ikke laget til å klare alt alene. Og slett ikke alvorlige kriser som en positiv hivtest fortsatt er.

eg har lyst til å fortelle deg om "Petter" - som, som ung "skaphomo", hadde sett på homoparaden og skammet seg. Over å være homo. Over å begjære gutter og menn. Og over egen "feighet". Da paradedeltagerne ropte: "Vi er mange flere, resten står blant dere" slo ordene som en knyttneve i magen hans. Ja han stod utenfor. Og var "feig". Og kjente på en gang aggresjon mot, misunnelse ovenfor, og lengsel om å tilhøre, de stolte, flotte menneskene som fortalte verden hvem de var.

"Petter" kom ut av skapet. Gradvis. Først fortalte han hemmeligheten til noen få. Så våget han å slippe kontrolleren og lot det lekke ut blant venner og bekjente. Og oppdaget som de fleste gjør, at det ikke var så farlig. At mye av begrensningene lå i hans egne fantasier om omverdenens fordømmelse. Selv om han slett ikke alltid følte seg like stolt og flott som han hadde trodd menneskene i homoparaden hadde vært.

Han ble aldri homoaktivist, men oppdaget plutselig at han snakket ubesværet om sin mannlige kjæreste, også når han pratet med mennesker som ikke kjente ham som homo. For ham den ultimate bekreftelsen på at i hvert fall selvundertrykkelsen var lagt bak ham.

Så ble han hivpositiv. Og kjente den gamle skammen med fornyet styrke. Han var blitt hiv-positiv gjennom seksualiteten sin. En seksualitet han en gang hadde foraktet, rettet mot andre menn som den var. Nå hadde han igjen to forhold å skamme seg over, han var både homo og hiv-positiv. Og etter hvert begynte han å skamme seg over at han ikke våget å være åpen som hiv-positiv. Sirkelen var sluttet.

Da "Petter" kom til meg brukte vi erfaringene hans fra kampen mot egen homoforakt. Vi så på hvordan skammen og tausheten gav hverandre næring. Vi så på hvordan tausheten og omskrivningene gjorde forholdene til andre mennesker vanskelig. Fordi han hadde så mye viktig å tie om. Akkurat som det hadde vært da han "bare" var skaphomo. Og vi brukte mye tid på "Petters" selvbebreidelse for å ikke være "åpen nok". Og på å finne gode strategier der han ikke kunne eller ville fortelle sannheten.

Kjære Ole. Jeg tror målet ditt - om å snakke med noen - er et godt mål. Når man blir gående alene med grubling, skam og angst vokser skammen og angsten. Og når skammen får makt, trekker den oss enda lenger vekk fra den næringen vi trenger - andre menneskers interesse og omsorg.

Men kanskje har du pålagt du deg selv åpenhet - som en slags plikt - i stedet for å se den som godt for deg i ditt eget liv? Naturligvis er det i utgangspunktet bra for "saken" om flest mulig hivpositive står frem. Men ikke hvis de gjør det på grunn av tvang, plikt og skam. Og i mange miljøer og situasjoner blir kostnadene med å være helt åpen altfor store - og jobben med å sette grenser mellom hvem som skal, hvem som ikke skal vite, tilsvarende viktig.

Så hvordan ser ditt liv ut? Har du en venn, en venninne, en kollega, du føler du kan stole nok på til å fortelle "hemmeligheten" til? Eller bør du starte med en profesjonell kontakt - som har taushetsplikt? Eller med andre i samme situasjon, gjennom HivNorge eller Aksept; for å høre historier som ligner din egen? Inkludert historier om skam over å ikke være "åpen nok"? Kanskje skal du unne deg alt dette, og mer til?

For du har ingen plikt til å fortelle. Men du har rett til å ikke stå alene.