Åpenhet, moral og hva som er lurt

Hei. Jeg er en mann i trettiårene som testet hivpositiv for noen år tilbake. Bortsett fra min aller nærmeste familie kjenner ingen til diagnosen min, og det har jeg det greit med. Jeg er også en ivrig bruker av sosiale medier og har profiler på mange nettsteder for homofile. På enkelte av dem pågår det ofte sterke debatter, hvor mange mener det er hivpositives moralske ansvar å fortelle sexpartnerne sine om diagnosen. Selv ved ”one night stand” eller et kjapt møte på en sauna blant homser, er det mye sterke meninger om hivpositives moralske ansvar.

Denne ofte ganske aggressive og fordømmende «debatten» stresser meg slik at jeg som oftest unngår seksuelle møter. Dermed blir det som ellers kunne blitt noen fine opplevelser bare stress med dårlig samvittighet eller preget av frykt for å bli avvist. Jeg synes det er rart og nedslående at homoer er så fordømmende mot andre homoer med hiv.

Hilsen «Erik»

 

Kjære Erik

Takk for at du reiser et viktig spørsmål. La meg først minne om at denne debatten dreier seg om den enkeltes personlige valg – ikke om jus. Slik dagens rettstilstand tolkes i Norge, er de fleste – eller alle – juristene våre enige om at hivpositive ikke har juridisk opplysningsplikt ved seksuelle møter, så lenge det dreier seg om det vi vanligvis forstår som «sikrere sex».

Så langt jeg har registrert, er det ingen som foreslår å endre dette og gjøre hivpositive juridisk forpliktet til å fortelle sexpartnere om hivstatusen sin. Vi snakker altså kun om personlig moral – hva nå det måtte innebære i denne sammenheng. For «moral» har dessverre lett for å gli over i moralisme – særlig når det er andre enn den som skal foreta det «moralske valget» som definerer hva som er «moral» og hva som ikke er det.

Og det er dessverre hva vi ofte ser i (nett)debattene om hivpositive personers ansvar. Jeg husker «debatten» på Gaysir høsten 2008 som særlig stygg. Da gikk det hardt ut over en navngitt hivpositiv mann som gjorde krav på å ikke måtte skamme seg over statusen sin. Mange – de fleste – støttet ham, men infamiteten hos dem som angrep ham var nedslående. Og skadelig. Når mennesker angripes på så sårbare områder som hivstatus fortsatt er, vil også skammen vokse. Og med den behovet for å gjemme seg. Angriperne som krever «moral» oppnår altså det motsatte av hva de sier de ønsker: den hivpositive personen blir mer, ikke mindre taus om statusen sin.

Under årets Skeive dager var jeg med i paneldebatt om nettopp dette temaet – hivpositives ansvar for å fortelle om hivstatus til seksualpartnere. Representanten fra regjeringsapparatet og Arbeiderpartiet, Tord Dale, sammen med en representant for Miljøpartiet De Grønne, hadde overraskende synspunkter. Begge holdt sterkt fast på at den hivpositive har en udelt moralsk plikt til å si fra om statusen sin. Argumenter som at slike krav ofte kan virke mot sin hensikt, så ikke ut til å ha noen effekt. Ja, Dale gikk så langt at han spurte den åpent hivpositive Walter Heidkampf fra Helseutvalget om han ikke hadde ønsket at han som smittet ham hadde fortalt om statusen sin før de to hadde sex. Svaret illustrerte mer enn motargumenter det problematiske i Dales synspunkt: Heidkampfs seksualpartner hadde løyet og sagt han var hivnegativ.

Hvis «alle» blir enige om at hivpositive personer har en moralsk plikt til å si fra – øker det sikkerheten for hiv-negative? Kan det ikke like gjerne ha motsatt effekt?

Har ikke hivnegative ansvar for egne valg og egen seksuell adferd?

Hvis vi signaliserer at det først og fremst er den hiv-positive som har ansvaret for å si fra, toner vi ikke da ned de andres ansvar? Sier vi ikke da – indirekte – at de som ikke sier noe er hivnegative? Hvilken adferdskonsekvens får det? Analsex uten kondom?

Det opplagte svaret, uansett hva sexpartneren sier om egen hivstatus, er å følge rådene Helseutvalget for homofile kom med allerede på 80-tallet: Oppfør deg som om alle er hivpositive.

Men så var det alle følelsene da. Dette dreier seg om sex, om homosex, som for mange i seg selv fortsatt er tabu. Vi snakker om et felt så utfordrende for mange at altså selv ikke drevne politikere klarer å holde orden på følelser og rasjonelle argumenter. For hvilke følelser kommer når den fantastiske, nye kjæresten du har hatt sex med over lang tid, en dag forteller at han er hivpositiv, har visst det hele tiden og ikke har sagt noe? Eller hvordan er det å få vite i etterhånd at han du hadde med deg hjem en kveld og hadde – du husker ikke helt hva slags – sex med (du hadde jo drukket litt – eller mye), faktisk er hivpositiv og ikke sa noe om det? Kanskje er det etter en slik opplevelse mange setter seg ned og skriver hetsende og nedsettende kommentarer på Gaysir eller andre nettsteder med utgangspunkt i en anonym profil.

I spalten min her har jeg fått mange slike historier. Både fra folk som regner med at de er – eller var – hiv-negative og fra mennesker med hivpositiv status. Historier som dreier seg om frykten for å fortelle, frykten for avvisning, om dårlig samvittighet, om smitteangst og om skam. En mann forteller om hvordan det er å date noen etter at han ble hivpositiv: «Dater er, eller skulle vært, en sitrende forventning om å bli kjent med en ny og spennende mann. Og om å ha sex – gjerne av det kreative og utforskende slaget. Nå forurenses forventningene av hivdjevelen som hvisker meg i øret at det går nok ikke så bra. Og at sjansen er stor for en ydmykende opplevelse når jeg forteller ham om hvordan det står til.

Ønsker vi åpenhet – og det mener jeg det er mange grunner til å ønske – har vi alle ansvar. Vi må alle gjøre vårt for at det blir lettere for hivpositive å være åpne – til seksualpartnere og ellers. Men hva skjer når man hamrer løs på hivpositive, gir dem alt ansvaret – eller verre – skjeller dem ut, kaller dem med nedsettende betegnelser?

Å snakke om den hivpositives moralske plikt er feil vei å gå. Samtidig er åpenhet overfor sexpartner et bra mål å tilstrebe, ikke minst for den hivpositive selv. Det blir opplagt ved et langvarig forhold – at den vanskelige samtalen ikke skyves fremover, men også ved tilfeldig sex er åpenhet forebyggende for dårlig mental helse.

Alle har ansvar for egen – og hverandres – psykiske og fysiske helse. Og alle har ansvar for minst mulig – ideelt sett ingen – smitte. Det oppnår vi gjennom åpenhet og ved å behandle hverandre pent. Og ved at alle tar ansvar for egen seksuell adferd – også når vi er kåte og egentlig har lyst til å legge fornuften til side og bare nyte ekstasen og spontaniteten.

Hilsen Ragnar