asylmottak_bred

Ensom på asylmottak

Jeg er en 25-årig mann som bor på et asylmottak i Nord-Norge. Ingen her vet at jeg har hiv, og jeg gjør alt jeg kan for å gjemme medisinene sånn at ingen finner det ut heller.

Det er ikke så lett, for jeg deler rom med en annen mann, og han er fra samme land som meg. Jeg vet at man kan reise til Oslo og snakke med andre der, men jeg tør ikke å reise dit, for hva om jeg møter noen jeg kjenner? Dessuten har jeg ikke penger til å dra dit.

Jeg fikk vite at jeg har hiv etter at jeg hadde vært i Norge i ett år. Legen fortalte at jeg ikke dør så lenge jeg spiser medisinene. Jeg vil ikke dø, men jeg syns det er vanskelig å følge med på alt legen sier når jeg har så mye annet å tenke på. (Legen snakker norsk med meg, jeg er blitt tilbudt tolk, men jeg vil ikke ha det, jeg stoler ikke på tolker fra samme land som meg)

Jeg er redd for at jeg ikke får bli her og at politiet sender meg tilbake til hjemlandet mitt. Jeg har vært her i ett og et halvt år, og ennå ikke fått svar på asylsøknaden. Jeg er bekymret for familien min, mamma, pappa og søsken, som er igjen i hjemlandet, og jeg orker ikke å tenke på det som skjedde der før jeg dro. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre og jeg trenger å snakke med noen, men er redd for at noen skal finne det ut.
Hilsen «Hassan»
(Som jeg ikke heter, men bare kaller meg her)

Hei Hassan.
Det er lett å skjønne at det blir mye for deg å takle nå. Du har måttet flykte fra hjemlandet ditt, der det har skjedd så grusomme ting at du ikke orker å tenke på det, du har kommet til et nytt land, du har fått beskjed om at du har hiv, og du er redd for å bli sendt tilbake. På toppen av alt dette er du redd for å bli «avslørt» som hivpositiv.

Da er det ikke rart at du ikke får med deg det legen sier. Og enda vanskeligere blir jo det når du snakker med legen på norsk, som er et fremmedspråk for deg.

Det er vanskelig for alle – ikke bare de som ikke snakker samme språk – å få med seg det legen sier når man får beskjed om at man er hivpositiv. Sjokk gjør sånn med oss. Det er akkurat som kroppen og hjernen vil spare oss for å ta inn det som sies når det som sies skremmer oss. Dette vet de fleste leger. Derfor blir de ikke overrasket eller synes det er rart om den som har fått en vond beskjed trenger å vite det samme en gang til. Eller må spørre de samme spørsmålene om og om igjen. Dessverre skjer det noen ganger at mennesker som blir forvirret og redde etter å ha fått en skremmende beskjed hos legen sin, begynner å ”fylle ut” hullene i historien med ting som kanskje ikke stemmer. Og lager seg fantasier som er verre enn virkeligheten.

Derfor synes jeg du skal be om en ny samtale med legen din. Og lage en liste på forhånd om hva du vil ta opp. Om medisiner, om hiv, om hva medisiner og hiv kan gjøre med kroppen din, ja alt du måtte lure på. Og kanskje trenger du flere samtaler for å få mer på plass. Noen av samtalene trenger du å ha med legen – den du snakket med opprinnelig eller en annen – noen av samtalene kan du ha med en sykepleier. Helsepersonell har taushetsplikt. Det har også tolker som jobber for helsevesen eller myndigheter. Likevel er det lett å forstå angsten din for at en tolk fra samme land som deg skal ”sladre”. Så vidt jeg vet er myndighetene nå i gang med å kartlegge i hvilken grad tolker fra små språksamfunn, der ”alle kjenner alle,” lettere bryter taushetsplikten, enn hva tolker som jobber i større språksamfunn gjør.

Uansett hva som kommer ut av den undersøkelsen – du er utrygg på en tolk fra ditt eget språkområde. Du har funnet din løsning – å snakke med helsepersonellet på ditt nye språk – norsk. Da er det viktig at du også gir deg den tiden du trenger til å uttrykke hva du vil spørre om og til å forstå svaret du får. Spør om igjen hvis du ikke forstår.

Du forteller at du mister konsentrasjonen fordi du bruker krefter på å ikke tenke på det som skjedde i hjemlandet ditt før du flyktet, og på å forsøke å holde unna tankene om familien din, som fortsatt lever der. Dessverre er det nesten umulig å tvinge seg til å ikke tenke på vanskelige ting. Når vi prøver på det, blir vi slitne, og tenker på det vonde likevel. Eller kroppen tenker på det vonde helt på egen hånd. Da får vi vondt i muskler, mage, nakke og hode. Og får kanskje vansker med å sove. Heldigvis finnes det måter å lære å få de vonde tankene til å flyte forbi, uten at de trenger å ta så mye plass som før. Men det er ikke alltid så lett å få til det helt på egen hånd.

Du skrev at ingen på mottaket vet at du har hiv. Men kanskje finnes det noen der du kan velge å stole på? Kanskje likevel blant noen av beboere på mottaket? Kanskje blant noen av dem som jobber der? Sistnevnte har taushetsplikt.

Frivillige organisasjoner har ”losordninger” for flyktninger og asylsøkere. Dette er mennesker som stiller opp for å bidra til at asylsøkere og flyktninger ikke skal bli isolert i Norge. De ansatte ved mottaket kan fortelle deg om det finnes slike muligheter der du bor. Også disse losene har taushetsplikt om det de får vite gjennom vervet sitt.

Du kan også ta kontakt med HivNorge for å få oversikt over hva som finnes av hivrettede tiltak og nettverk i nærheten av der du bor.

For du har rett – du trenger å snakke med noen. Vi trenger det alle sammen – å være nær andre mennesker. Og aller mest når vi er i krise. Noen ganger for å snakke med det som er vanskelig. Men mest for bare å være sammen.

Hilsen Ragnar

asylhjerte