Skal jeg si det på første date?

Jeg er en mann på 35 år som har vært hivpositiv i fire av dem. Jeg har vært på mange dates - både før og etter at jeg ble smittet. Når jeg skal møte en ny fyr prøver jeg å være naturlig og avslappet, morsom, lett flørtende, (men ikke for mye) interessant og kjekk. Og samtidig å ha på evalueringsknappen: Vil jeg satse på ham? Hva synes jeg egentlig om ham? (Jeg må innrømme at den siste biten - "hva synes jeg om ham" - i det siste har kommet i hard konkurranse med "gidder han ha meg?") Komplisert nok før. Nå etter hiv'en er det enda vanskeligere. For når skal jeg si "det". Og hvordan?

Dater er - eller skulle vært - en sitrende forventning om å bli kjent med en ny og spennende mann. Og om å ha sex - gjerne av det kreative og utforskende slaget. Nå forurenses forventningene av hivdjevelen som hvisker meg i øret at det går nok ikke bra. Og at sjansen er stor for en ydmykende opplevelse.

Jeg mener naturligvis ikke at hivstatusen min er noe å skamme seg over. Vanligvis i hvert fall. Unntatt når tristheten tar overhånd. Som når jeg enkelte ganger har opplevd at den flotte fyren - som ligner ham jeg alltid har drømt om - ble fjern og rar i blikket da jeg avslørte hemmeligheten min. Rett etter at han fikk den nesten umerkelige endringen av ansikts- og kroppsspråk i samme sekund som jeg fortalte om hiv'en.

Jeg har sjelden - nei aldri - opplevd at noen har sagt noe i retning av "beklager, siden du er hivpositiv, sier jeg takk for meg". Etter siste date tenkte jeg forresten at det hadde vært bedre. Med en klar og direkte avvisning. I stedet for den, liksom tilfeldige, endringen i stemningen. Da Drømmemannen forandret seg til å bli Den Likegyldige Fremmede. Og da en hyggelig date endte med et "vi ses".  Noe vi ikke gjorde.

Så når skal jeg si det? På første møte? Slik at han vet hva og hvem han har å forholde seg til? Og jeg får avvisningen overstått? Eller senere - slik at han (og jeg) kan føye fordømmelse over at jeg ikke sa fra før, til avvisningen som kanskje ville kommet uansett?
Hilsen Usikker hivpositiv mann

 

Kjære Usikker hivpositiv mann,
Enig. Å være hivpositiv er ikke noe å skamme seg over. Likevel gjør altfor mange nettopp det. Noen ganger på grunn av andres angst, uforstand og manglende empati. I det jeg skriver dette - september 2008 - foregår det en ubehagelig "debatt" på nettstedet Gaysir. En modig, åpen hivpositiv mann blir skjelt ut. Selv om de fleste skribentene understreker hvor flott det er at han som står frem nekter å skamme seg over å være hivpositiv, er infamiteten og intensiteten hos dem som angriper ham skremmende. Og trist. Og skadelig. Fordi slike respektløse innspill forsterker skammen og selvforakten mange hivpositive fortsatt bærer på. En skam som stjeler krefter og hindrer det vi mennesker trenger mest av alt - nærhet til andre.

Slike ekle holdninger bidrar kanskje også til at den ydmykende avvisningen du beskriver får kraft til å sende deg inn i en destruktiv glideflukt. Bort fra "hva synes jeg egentlig om ham" til "gidder han ha meg?". Og det kan også hende de bidrar til å styrke hivdjevelen som hvisker deg "sannheter" i øret. Jeg tror forresten det finnes en djevel til der - skamdjevelen. De lyver begge to. Gjennom å innskrenke syns- og hørselsfeltet ditt. Ved å tvinge deg til å oppleve avvisning også når den ikke finnes. For det er vel en mulighet for at de plutselige forandringene du ser i ansikts- og kroppsspråk ikke skyldes avvisning - men usikkerhet og overraskelse? Kanskje trenger den andre tid til å fordøye opplysningen om hivstatusen din? Hiv- og skamdjevelen har også fått kraft til å manipulere deg til å gjøre møtet med en ny - og potensielt spennende - mann til en markedsføringssituasjon; der det bare er du som skal vise ham at du er bra nok. Slik starter du møtene med forventning om nederlag og avvisning. Det er ikke rart du blir usikker og trekker deg tilbake.

Hvor mye har du snakket med andre i samme situasjon som deg selv? En sak er at å treffe andre hivpositive gjør grublingen over når du skal fortelle "det" overflødig. Men kanskje viktigere er muligheten til å dele erfaring. Forebygge selvoppfyllende profetier om avvisning, ved å lære av andre som også har kjent seg avvist, men oppdaget at det faktisk ikke var hensikten. Og å få støtte på at du naturligvis ikke er den eneste som skal tekkes den andre når du møter en potensiell kjæreste eller partner. Kanskje kan også en profesjonell samtalepartner - psykolog eller andre - bidra til å avsløre hiv- og skamdjevelens løgner ytterligere.

Jeg vet ikke når det riktige tidspunket for å fortelle "det" er. Men jeg vet at skammen trives når du isolerer deg. Mens helse, glede og lekenhet vokser gjennom samvær med andre.

Ragnar