Mannen min drikker for mye

Jeg har vært samboer med en hivpositiv mann i to år. Da vi ble sammen, drakk han alkoholfritt og var tilstedeværende. Etter et halvt år begynte han å drikke alkohol igjen, nå gjør han det hver dag og er full minst to-tre ganger per uke. Han hevder at alkohol ikke påvirker immunforsvarets evne til å holde hiven i sjakk. I tillegg røyker han mye hasj ”av medisinske årsaker” (for hivens skyld), til tross for velutviklet kols og astma. Jeg forstår at det er mye nerver knyttet til livet hans, men dette gjør samlivet vårt veldig turbulent. Jeg får sjelden sove før han er hjemme fra pub i 3-4-5-tiden, og da blir jeg ofte liggende våken med angst fordi jeg hører pusten hans som kjemper, og mange lange hosterier der det høres ut som han blir kvalt. Det er selvfølgelig uhyggelig. Når jeg forteller om det, og om hvor annerledes søvnen er når han ikke har drukket mye, vil han ikke tro meg, for jeg har fått rollen som masekjerring.

Jeg føler rett og slett sorg på grunn av dette fordi jeg er så glad i mannen, og fordi jeg har blitt det motsatte av den gode støttespilleren som jeg hadde tenkt å være. Når jeg tar opp disse temaene, blir det gjerne en unnskyldning for ei ny fyllekule for han, med enda mer tynnslitte nerver for meg, og fordi jeg ikke når fram har lunten min krympet. Nå mister jeg lett fatningen og reagerer altfor sterkt på bagateller. Summa summarum: Vi er inne i en fryktelig dårlig sirkel, og kjæresten min er helt avvisende til profesjonell hjelp for sitt rusbruk. Jeg har heller ingen andre å snakke med dette om, av lojalitet overfor han. Finnes det noen gode råd og håp for oss, tror du?
Hilsen Hanne, utslitt samboer

 

mannisofaen
Illustrasjonsfoto: Scanstockphoto

 

Kjære Hanne,
Gode råd finnes det nok. Men problemet med gode råd er at de sjelden er løsningen. For den som får rådene har gjerne tenkt det samme selv. Og valgt forslagene vekk. Eller ønsket å følge dem, men ikke fått det til. ”Gode råd” om å gjøre akkurat det man ikke kan eller vil er gjerne både provoserende og en påminnelse om avmakt. Man blir sint av det. Eller taus. Kanskje er det ikke bare er av lojalitet, men også for å unngå velmente, men ubrukelige, råd du har valgt å være taus ovenfor venner og venninner?

Men problemet med taushet er at den ikke bare skjermer deg mot råd du ikke orker eller ønsker å høre – for eksempel om å flytte fra ham (som du sannsynligvis har tenkt på et utall ganger). Du avskjærer også muligheten til å snakke åpent med andre om hvordan du lever og hva du vil ha ut av livet ditt. Og så lenge du er taus vil venninner og venner være det også. I hvert fall mens du hører på. Å snakke med noen om at de ruser seg på en problematisk måte, eller om at man er bekymret for hvordan kjæresten deres drikker, er fortsatt tabu. Vi snakker ikke om det til dem det gjelder uten at de selv tar opp temaet først. Noe de sjelden gjør. Av skam. Av nederlagsfølelse. Av lojalitet.

Med det rusmønsteret du beskriver hos mannen din, er det svært sannsynlig at mennesker som kjenner dere har fått det med seg. Men tausheten din tolkes som et signal om at dette skal det ikke snakkes om. Og slike høflighetsregler er folk forbausende lojale mot. Som psykolog har jeg hatt utallige samtaler med mennesker som har jobbet hardt for å skjule at en kjæreste eller en forelder drikker for mye. Og jeg har hørt hvordan de følte seg sveket av omgivelsene den dagen de innså at ”alle” visste om rusmisbruket, og ikke sjelden snakket med hverandre om det. Men aldri med dem misbruket rammet – kjæresten til eller barnet av rusmisbrukeren.

Hvor har du det fra at du er illojal hvis du snakker med andre om rusproblemet hans? Har han sagt det? Eller har du laget de reglene på egen hånd fordi du skal hjelpe ham? Men på hvilken måte hjelper det ham – eller deg – eller kjæresteforholdet – om rusproblem forblir en ”hemmelighet”? Du har beskrevet veldig klart hvordan han avviser at problemet er hans. Det er bare noe du ”maser om”. Så lenge han ser det slik er det heller ingen grunn for ham til å oppsøke hjelp. Ja snarere tvert i mot – det egentlige problemet er ikke rusen, men ditt mas om den, tenker han. På toppen av det hele blir ”maset” ditt en ”unnskyldning for en ny fyllekule”.

Du vil være en støttespiller for ham, og alt du skriver forsterker inntrykket av at du har gått tungt inn i den rollen. Ja, du foreller at noe av sorgen du nå føler faktisk er at du har blitt for sliten til fullt ut å fylle rollen som den gode hjelperen. Kanskje tenker du på hjelpe- og støtterollen som en vesentlig del av det å være kjæresten hans. Jeg er enig. Kjærester skal støtte hverandre. Men er det rimelig at bare den ene parten i et par skal ha den rollen?

Det er veldig sympatisk og fint å tenke at kjæresten din trenger ekstra mye støtte og forståelse som hivpositiv. Du har sannsynligvis også rett i at han sliter mye med angst. Og at alkoholen (og hasjen) er en måte å holde angsten i sjakk på. Og alkohol er en effektiv angstdemper. På kort sikt. Men overdreven alkoholbruk fremmer også angst. Og skaffer nye problemer i seg selv. Blant annet at den ødelegger relasjoner – som du gir et veldig tydelig bilde av.

Jeg vil invitere deg med på et tankeeksperiment. Hvordan ville du reagert på mannen din om han ikke var hivpositiv? Ville du da tenkt annerledes om rusbruken hans? Ville du stilt andre krav til ham? Ville du selv valgt annerledes? Hvis det er tilfelle, hva er grunnen til denne forskjellen? Har en hivpositiv person mindre ansvar for andre mennesker – for kjæresteforholdet – enn hva en hivnegativ person har?

Du spurte om jeg tror det er håp for dere. Ja, jeg tror det. Fordi du åpenbart ønsker forandring. Men du kan ikke forandre kjæresten din. Det er det bare han som kan. Og så langt vil han ikke oppsøke hjelp. Men du kan selv velge å bryte tausheten. Snakke med venner og venninner. Eller ta kontakt med et rusbehandlingssenter. De fleste av dem har også tilbud til partnere til rusmisbrukere. Der kan du få hjelp til å reflektere rundt din egen situasjon. Og ta valg om hvordan fremtiden din skal se ut. Med eller uten ham.

For det er dessverre vanskelig å tro på forandring før i det minste en av dere bryter tausheten.
Hilsen Ragnar