En sterk følelse av ensomhet

Jeg er en jente på 31 år som har vært helt rusfri i to år, og alltid livsglad og sterk. Men en sterk følelse av ensomhet, at jeg er helt alene, har fulgt meg det siste året. Fra familien får jeg høre at jeg bør skaffe meg en hund. Jeg forventer ikke forståelse fra den kanten for at det jeg virkelig ønsker er å få min egen familie. Kan behandling hjelpe så jeg klarer å finne tilbake kraften i meg selv? Jeg er vant til å være sterk!
Hilsen hivpositiv Skytte

Svar:
Kjære hivpositiv Skytte. Det at du føler deg ensom og trist er ingen sykdom, men en naturlig reaksjon på tap. Det er fint at du er vant til å være sterk og livsglad. Den styrken har sikkert hjulpet deg gjennom mange vanskelige situasjoner før i livet. Og den er fin å ha nå når du har det tøft. Men for noen - som er vant til å være sterke og å tenke på seg selv som nettopp det - blir det vanskelig å be om hjelp for seg selv. De opplever det kanskje som at det er naturlig og best for dem å klare seg alene. Kanskje er det sånn for deg òg? Hvis det er det, synes jeg du skal unne deg å prøve likevel. For hjelp finnes. Både i det profesjonelle hjelpeapparatet og innenfor organisasjoner - som HivNorge.

Jeg tror det aller viktigste og beste med samtale-terapi er at et annet menneske hører på deg, og tar deg alvorlig. Og prøver å forstå hvordan din verden ser ut. Og kanskje klarer å hjelpe deg til å ta frem igjen og bli nærmere kjent med dine egne ressurser og muligheter. Når familien din anbefaler deg å skaffe en hund etter at du har betrodd dem at du savner en kjæreste, høres det ganske brutalt ut. Du skriver at du ikke kunne vente noe annet fra den kanten.

Og kanskje har du rett i det. Kanskje er det likevel mulig å nærme seg familien din? Eller er det noen der det går an å (gjen)opprette et forhold til? Jeg vet ikke. Jeg vet bare at slike muligheter - hvis de er der - er vanskelig å få øye på når man er sint, skuffet og føler seg avvist. Og hvis svaret de ga skuffet deg, som jeg vil anta det gjorde, viser kanskje det at en del av deg hadde ventet noe annet? Som at de i det minste ville høre på deg og prøve å finne ut hvordan du hadde det?

Slike spørsmål finnes det sjelden klare svar på. Og ingen følelser er mer "riktige" enn andre. Men det kan være ganske fint og viktig å jobbe med både følelser og spørsmål sammen med noen som både har taushetsplikt og som prøver å skjønne hvordan det er for akkurat deg å gå gjennom det du gjør akkurat nå. Og for mange er det verdifullt å vite at samtalepartneren ikke er involvert i livet utenom terapitimene.

For andre er selvhjelpsgrupper den beste hjelpen de kan få. Eller et godt supplement til individualterapi. Å møte andre mennesker som er i en situasjon nesten lik ens egen, kan nærme seg det magiske. Man blir ikke så alene, og man kan lære av hvordan andre har taklet problemer som ligner ens egne.

Du skriver ikke hvor stort eller langvarig rusmisbruket ditt var. Det har slått meg gang på gang hvor omfattende omstillingsarbeid det å slutte å ruse seg kan være. Det er ikke nok å bare kutte ut et rusmiddel. For mange er det å legge vekk rusen det samme som å forandre store deler av livet. Kanskje må de både endre livsstil, få nye venner og legge bak seg mye av det som inntil da hadde vært et kjent liv - med mening, spenning og livsinnhold. Og gi avkall på en hverdag som i all sin uforutsigbarhet likevel på en rar måte var forutsigbar.

Så, selv om det å klare å slutte med rusmidler er veldig flott gjort, og noe man gjerne er stolt av - med god grunn - betyr det også tap. Tap av livsstil, kanskje av identitet. Kanskje av tilhørighet. Og det er heller ikke alltid så lett å vite hva man skal begynne med i stedet for ruslivet. Hvordan leve "straight" eller "vanlig"?Hva snakker man med "straighte" mennesker om?

Noen opplever tomhet etter at den første gleden og seiersfølelsen over å ha klart å komme ut av rusmisbruket har lagt seg. Det blir som en sorg over noe man har mistet. Og i en sånn sorgfase opplever mange at andre tap også kommer tydeligere frem. Det kan dreie seg om følelser som før druknet i rusmidlene og i det hektiske livet rundt dem. Og mange opplever - nettopp i den fasen du er i nå, etter å ha lagt ruslivet bak deg - at sjokket og sorgen over å ha blitt hivpositiv kommer tilbake og forsterkes.

Disse reaksjonene er ikke sykdom eller svakhet. Men de kan være ganske tøffe og vanskelige å bale med helt alene. Derfor bør man helst ikke gjøre det. Kjære hivpositve Skytte. Du er ikke alene. Du trenger ikke klare alt selv. Lykke til!