Frykter å smitte barnet

Jeg er en dame på 29 år som har vært hivpositiv noen år. Jeg har en mannlig kjæreste, og vi har tenkt å gifte oss. CD4-tallene mine er fine, og jeg har ikke målbare virus. Ifølge legen min kan vi få barn ved naturmetoden. Det mener mannen min også. Han er forresten en fantastisk mann og mye mer nøktern og saklig enn hva jeg klarer å være, ikke minst når vi snakker om hiv og smittefare og slikt.

Men selv om både mannen min og legen sier det er trygt, og selv om jeg leser «overalt» (jeg har jo finlest det meste om dette, både på nettet og andre steder) at det ikke er noen fare, klarer jeg ikke helt å tro på det. Jeg føler sterk frykt for å likevel kunne smitte barnet og mannen min.  Jeg føler meg faktisk både skamfull og litt hysterisk, men likevel, angsten sitter der. Det som er enda dummere er at det er jeg, mer enn mannen min, som vil ha barn. Han har sagt, som den fantastiske personen han er, at han godt kan avstå fra å få barn, siden jeg blir så redd for det. Men det vil jeg jo absolutt ikke, jeg vil jo egentlig ha barn.

Hva kan jeg gjøre for å komme over dette?

I kampanjen til www.hiv.updated.no pekes det på at Norge lider under et foreldet syn på hiv. Mange lever fortsatt i skrekkbildene fra 80-tallet, da hiv på en helt annen måte enn i dag var et spørsmål om liv og død. Og der det å måtte innstille seg på at man aldri kunne få egne barn var ett av de mange tapene hivpositive måtte jobbe med å leve med.

Heldigvis er det ikke slik lenger. De nye medisinene har gitt en enorm optimisme, og mange mener det bare er et tidsspørsmål før det er funnet en kur. Vi er ikke der i dag, men slik behandlingstilbudet står nå, gjelder rett og slett ikke fortidens nei til at hivpositive kvinner kunne få barn – i hvert fall i den vestlige verden der vi har mulighet til å følge opp kvinnen tett medisinsk og legge til rette under svangerskap og fødsel.  Med vellykket behandling og tilrettelegging, slik du får, reduseres risikoen for å smitte barnet til 0,5 prosent, ifølge ekspertisen. 

Det er ikke født ett hivpositivt barn i Norge siden år 2000. Grunnen er åpenbar: de enorme medisinske fremskrittene på dette området.

Men alt dette vet du jo. Angsten er der til tross for kunnskapen. Det er ikke rart. Hivinfeksjon er fortsatt en alvorlig tilstand som krever nøye oppfølging. Og graviditet – og tanken på å bli gravid – utløser mange sterke psykologiske og biologiske prosesser for å beskytte det kommende barnet. Noen kvinner klarer å være relativt avslappet når de er eller planlegger å bli gravide, med eller uten hiv, andre blir ekstra engstelige for alt de forestiller seg at kan gå galt. Dessverre er vi mennesker laget slik at vi ikke så lett lar oss berolige av statistikk og saklig informasjon. Det vi oppfatter som personlige erfaringer, ikke minst hvis de er knyttet til sterke følelser som frykt, derimot, har en tendens til å «sette seg».

Du skriver ikke om hvordan du reagerte da du fikk vite at du er hivpositiv, eller hvor mye kunnskap du hadde da de fortalte deg det. Kanskje så du for deg de verste scenariene fra 80-tallet, kanskje visste du ganske mye om dagens medisinske situasjon. Uansett er det svært sannsynlig at det var en skremmende beskjed å få – for deg som for praktisk talt alle som får den samme beskjeden.

Slike sterke opplevelser påvirker oss, vi blir mindre i stand til å ta inn informasjon, vi blir utrygge, vi trenger forsikringer og vi trenger å høre den samme informasjonen om og om igjen før vi (eventuelt) klarer å ta den inn fullt ut. Når denne utryggheten kommer på toppen av naturlige biologiske og psykologiske beskyttelsesmekanismer knyttet til svangerskap, blir det en kraftig miks. Selv når faren du frykter, som her, knapt nok eksisterer. 

Så hva kan du gjøre? Først og fremst, ta din egen angst på alvor. Hva gjør at du føler skam for den? Eller kaller den hysterisk? Frykten din er en naturlig og forståelig psykologisk prosess, selv om det ikke er objektiv grunn til å ha den. Slik frykt lar seg ikke jage vekk, dessverre, man kan ikke «ikke tenke» på noe – da tenker man i hvert fall på det. Men du kan erkjenne at frykten er der, og snakke om den, med mannen din og med legen.

Men hivfrykten fortjener ikke all den plassen den har hos deg nå. Det er jo så mange andre sider ved det å kanskje skulle ha barn enn det som kan gå galt. Det som kan gå galt, kan man uansett ikke forberede seg til, man plages bare ved å ta vanskene på forskudd. Forventningene og gledene mannen din og du har til å få barn, derimot, kan dere nyte her og nå. Bare dere åpner for dem.

For vi lever i 2016. 80-tallets «forbud» for hivpositive kvinner mot å få barn gjelder ikke lenger.

Hilsen Ragnar