Hiv og depresjoner

Hei. Jeg er en mann på 35 år. For tre år siden fikk jeg vite at jeg har hiv. Det var et kjempesjokk. Rett før hadde alt vært så fint. Faktisk hadde jeg truffet den fantastiske kjæresten min bare en måned før. Heldigvis klarte jeg å fortelle ham det allerede samme dag. Eller rettere sagt, jeg klarte ikke unngå det. Han så at noe var galt. Og tvang det ut av meg. Han fikk også sjokk. Vi gråt masse sammen. Han spurte meg om jeg visste dette da vi traff hverandre. Det gjorde jeg jo ikke, og faktisk, i hvert fall i begynnelsen, bandt hiv-en oss tettere sammen heller enn det motsatte.

Men etter hvert kom depresjonen snikende. Nå trekker jeg meg unna kjæresten min. Ja, jeg kan be ham stikke av når han spør omsorgsfullt om hvordan jeg har det. Da kan jeg skjelle ham ut for å behandle meg som et psykisk vrak. Kanskje fordi jeg føler meg som nettopp det.

Jeg har nylig kommet over påstander om at når det er høyere forekomst av depresjon blant hivpositive enn blant befolkningen ellers, er det ikke sikkert dette bare skyldes psykososiale problemer. Det kan også være et resultat av hivvirusets biologiske påvirkning på hjernen. Er kanskje depresjonen og det svingende humøret mitt noe jeg – og kjæresten min – bare må leve med? For hans vedkommende eventuelt til den dagen han ikke gidder mer og går fra meg? 

Hilsen Stian.

 

Hei, Stian.

Februarnummeret av medlemsbladet til Hiv-Danmark har en interessant artikkel om det du tar opp. Der beskrives forskning på hvordan hivviruset kan påvirke hjernefunksjoner på en rekke områder, og også bidra til depressive lidelser. Slik sett er den en nyttig påminnelse om at legene må kartlegge pasientenes psykiske status, ikke bare for å vurdere om de får god nok hjelp på det området, men også for å diagnostisere eventuelle nevrologiske endringer.

For ikke-leger er den vesentligste praktiske betydningen av denne forskningen at den understreker viktigheten av tidlig diagnostikk, slik at de som trenger det får hivmedisiner. Den amerikanske undersøkelsen artikkelen refererer til, viser dramatiske forskjeller, også hva angår påvirkning på hjernen, mellom en gruppe hivpositive som får, versus de som ikke får hivmedisin.

Men uavhengig av hva depresjonen kommer av, om den (også)er biologisk forankret eller «bare» har psykososiale årsaker, er den ikke noe man bare må «leve med». Heldigvis finnes det mye man kan gjøre for å få det bedre, både med seg selv og i måten man møter omgivelsene på. Få, om noen, seriøse fagpersoner hevder i dag at psykiske problemer generelt skyldes enten bare biologi eller bare psykologiske påvirkninger. 

I behandlingen av depresjon og en rekke andre psykiske plager, har for eksempel mange nytte av medikamenter. Men den nytten reduseres betydelig om den ikke kombineres med andre former for behandling der tanke- og følemønstre som bidrar til å opprettholde plagene utfordres. Slik at en forståelse av depresjon som noe du «bare må leve med», kan avsløres som hva den er: en oppskrift på å ikke bli kvitt plagene – uavhengig av hva de kommer av.

Jeg vet ikke om du har tatt opp de psykiske plagene med legen din. Har du ikke det, gjør det. Legen trenger det for god diagnostikk og behandling. Og – minst like viktig – legen kan bistå med henvisning til psykolog/psykiater. Som hivpositiv slipper du egenandel.

Både Aksept og HivNorge tilbyr et miljø der hivpositive og partnerne deres kan nyttiggjøre seg av hverandres erfaringer i å takle vansker og utfordringer knyttet til hiv. Kanskje kan dette fellesskapet også være et bra bidrag for deg og kjæresten din til å komme videre og ut av negative sirkler?

For du trenger ikke «leve med depresjonen». Den holdningen er det bare depresjonen som vinner på.