Hivpositiv og gravid

Jeg har møtt en nydelig jente som er hivpositiv. Før hun fortalte det snakket vi om fremtiden, dersom det skulle bli oss. Barn hører jo med i det bildet, men nå vet jeg ikke helt om jeg tør det, dersom jeg skulle velge å fortsette med henne. Jenta er veldig redd for at jeg skal bryte med henne på grunn av sykdommen. Skal jeg være ærlig, vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. En del av meg sier «gå videre!», mens en annen sier «bli!». Før hun fortalte om sykdommen hadde jeg virkelig lyst til å se hvilken vei dette kunne gå. Etterpå følte jeg meg forvirret og redd.

Hei
Jeg hadde vært singel i årevis da jeg traff en nydelig jente. Hun var flott på alle måter. Eksen min hadde såra meg grundig fire år før, så jeg var kjempeskeptisk til nye forhold. Men møtet med denne nydelige jenta gjorde at jeg fikk tro på forhold igjen. Daten endte nesten for bra: vi hadde sex, ubeskyttet oralsex, og samleie med kondom.

Mens vi lå og snakket etterpå, betrodde hun meg at hun har hiv og hadde fått det via blodoverføring.

Det var som hun slo pusten ut av meg. I det ene øyeblikket var alt topp, så lå alt i grus. Jeg fikk bare lyst til å gråte fordi hun hadde denne forferdelige sykdommen. Jeg prøvde å ikke vise det for tydelig, men jeg lyktes neppe.

Jeg har spurt venner hva de synes jeg bør gjøre. De fleste råder meg til å bryte helt med henne, eller bare være venner. Siden jeg har en datter fra et tidligere forhold har jeg ikke bare meg selv å tenke på, minner de meg om. Og peker på at sykdommen betyr mange opp og nedturer, og ikke minst smittefare.

Selvfølgelig tenker jeg på smittefaren. Jeg har saumfart nettet utallige ganger for hvordan hiv kan smitte.

Mens vi lå der og alt ennå var på topp – før hun hadde fortalt meg om hiv’en – snakket vi litt om fremtidsutsikter om det skulle bli oss. Barn hører jo med i det bildet, men nå vet jeg ikke helt om jeg tør det, dersom jeg skulle velge å fortsette med henne.

Jenta er veldig redd for at jeg skal bryte med henne på grunn av sykdommen. Skal jeg være ærlig, vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. En del av meg sier «gå videre!», mens en annen sier «bli!». Før hun fortalte om sykdommen hadde jeg virkelig lyst til å se hvilken vei dette kunne gå. Etterpå følte jeg meg forvirret, redd og fikk vondt av henne.

Nå føler jeg mest for å holde rundt henne og gråte.
Hilsen Thomas

Kjære Thomas,
Takk for et viktig og ærlig brev. Du forteller om sterke opplevelser og følelser: om å møte en som endelig hjelper deg videre etter fire års skepsis mot å gå inn i nye forhold. Om å lukte på et mulig liv sammen, inkludert felles barn. Og at all plutselig «lå i grus».

Du skriver om flere valg. Det første er om du skal starte et forhold til henne eller ikke. Det andre er om dere eventuelt skal ha barn sammen.

Som du vet, har det skjedd store fremskritt siden 80- og 90-tallet, både hva angår hivbehandling generelt, og i tilbudet til gravide kvinner med hiv. Med dagens kunnskaps- og kompetansenivå, i det minste i den vestlige verden, er det fullt ut mulig for hivpositive kvinner å gjennomføre et svangerskap. Hvis en gravid hivpositiv kvinne går på vellykket medisinering, regnes risikoen for at barnet blir smittet som minimal. Det er ikke født et hivpositivt barn i Norge siden 2000.

Men – det å få barn eller ikke for et par i deres situasjon blir naturlig nok et mer aktivt valg enn for de fleste andre blivende foreldre. Og for deg ser det ut til at barnespørsmålet presser seg frem til en avgjørelse allerede ved begynnelsen av et eventuelt forhold. Det som kunne vært en spennende lek mellom deg og en fascinerende kvinne du har lyst til å bli bedre kjent med, blir i stedet et eksistensielt spørsmål om barn, smittefare og kanskje død.

Slik tar hiv’en all plassen de andre sidene ved henne skulle hatt. Kanskje hindrer tanken på hiv deg også fra å våge å utforske det ved henne som opprinnelig fascinerte deg fordi du frykter å bli for knyttet til henne? Og, om du velger å bli, er det kanskje vanskelig å vite om du velger det fordi du vil være sammen med henne, eller fordi du har vondt av henne, som du skriver? Når hiv’en får så stor plass, kan du gjøre dere begge urett. Skal du velge henne, eventuelt velge henne bort, føles det nok best å ikke la hiv’en bestemme alene, men først og fremst velge ut fra alle de andre egenskapene og sidene hennes. Inkludert det som fascinerte deg da dere møttes første gang.

De fleste utfordringer og mellommenneskelige vansker hiv fører med seg er ikke egentlig dramatisk forskjellig fra andre menneskelige forhold. Så hvordan ville du reagert om det var noe annet ved henne som fikk deg til å nøle? Ville du føle at du måtte gjøre hele valget fra nå av og livet ut da? Eller kunne du gitt deg tid til å bli kjent med henne og følelsene dine for henne fra dag til dag? Er det mulig å skille det å innlede eller ikke innlede et forhold til henne fra spørsmålet om dere skal ha barn eller ikke?

Du har rådført deg med venner, uten at det har vært spesielt nyttig, ser det ut til. Kanskje fordi mange av dem har fortalt deg hva de synes du skal gjøre i stedet for å lytte til dine dilemmaer og følelser. HivNorge, og andre steder (for eksempel Aksept – senter for mennesker berørt av hiv) har samtaletilbud også til partnere av hivpositive. Her kan du møte mennesker som er i samme situasjon som deg selv, ikke for å bli fortalt hva du skal gjøre, men for å få bedre grunnlag for egne valg, gjennom å lytte og bli lyttet til.
Hilsen Ragnar