psychospalten_bred

Sønnen min vil ikke ha hjelp

Jeg er en enslig mor (faren har aldri vært inne i bildet) med en sønn som over lengre tid har hatt problemer med stoff. Han begynte med hasj som 14 eller 15-åring. Kanskje før og. Les hva psykolog Ragnar Kværness svarer.

For andre spørsmål og svar, les her.

Jeg vet han har brukt mange forskjellige ulovlige rusmidler de siste årene, og han har hatt det vanskelig på mange måter. Han droppet ut av videregående første året, hadde korte og ustabile arbeidsforhold, og ser ut til å ha gitt opp det meste. Men inntil nå trodde jeg han ikke brukte sprøyter. Jeg har spurt ham om det mange ganger, og hver gang har han avvist spørsmålet med sinne. Inntil sjokket kom: han fortalte at han ikke bare hadde en god del erfaring med sprøytemisbruk, han var også blitt hiv-positiv.

Han fikk svar på testen en måned etter at han fylte 19 år. Han fortalte meg om det like etterpå. Jeg vet ikke hva jeg skal si eller gjøre. Jeg spurte ham om han trengte å snakke om det, men det avviste han. Jeg spurte også om han ville gå til en profesjonell for å få bearbeidet situasjon, følelser og tanker, men han ville ikke det heller.

Jeg vil gjerne hjelpe ham. Samtidig er jeg forvirret, sjokkert og sint for at han ikke beskyttet seg. Og trist fordi han har gjort livet sitt så vanskelig på så mange måter. Han har vært i kontakt med politiet flere ganger opp gjennom årene, og for tiden venter han på en rettsak som visstnok kommer opp en eller annen gang i løpet av kommende halvår. Og fortsatt er han i prøvetid etter forrige gang han ble dømt til betinget fengsel for vinning.

Han har heldigvis valgt å betro seg til meg, og dermed egentlig be om hjelp slik jeg forstår ham. Likevel fortsetter han å lyve til og stjele fra meg. Han sover til langt på dag, han kommer og går som han vil. Han er taus og avvisende. Og noen ganger direkte aggressiv – ikke voldelig, det har han aldri vært – men han kan skjelle meg ut og kalle meg de styggeste ting. Hva skal jeg gjøre? Jeg kan jo ikke rett og slett kaste ham ut? Spesielt ikke nå når han er i krise på grunn av smitten? Selv om jeg har skikkelig lyst til å få ham ut av huset og få fred. Andre ganger vil jeg holde ham her og beskytte ham mot alt og alle som truer. Jeg vil jo hjelpe ham. Men aner ikke hvordan.
Hilsen Eva, en bekymret, frustrert, trist og sint mor.

 

Kjære Eva,
Du kan ikke kaste ham ut skriver du. Jeg er (delvis) enig. Det er neppe noen god idé for noen av dere å plutselig bare be ham forlate hjemmet sitt fra den ene dagen til den andre.

Jeg tror også du har rett i at han er i krise på grunn av smitten. Og mye kan tyde på at han “løser” den krisen på samme måte som han tidligere i livet har taklet vansker: med rus og med å vike unna fra omverdenens og etter hvert voksnenverdenens krav. Med mer kaos og enda flere problemer som resultat.

Og nå orker du snart ikke mer. Hva skjer da? Kaster du ham ut likevel?

Det enkle svaret er: still krav til sønnen din. Gjør det klart for ham at du ikke tolererer at han stjeler fra deg, lyver eller snakker nedlatende til deg. Si det er nødvendig at dere finner en annen løsning.

Praktiske løsninger finnes. Du skriver at han har vært i kontakt med politiet flere ganger de siste årene. Jeg antar det betyr at barnevernet er inne i saken hans. Nylig ble det gjort endringer i barnevernloven. Barneverntjenestens plikt til å følge opp klientene også etter at de har fylt 18 år er skjerpet. Det betyr at det kan være hjelp å hente der slik at sønnen din kan få et annet sted å bo enn hos deg. Får du med deg sønnen din på det, kan dere med loven i hånd kreve at barneverntjenesten stiller opp. Men du må altså få med deg sønnen din.

Problemet med enkle svar er likevel ofte nettopp det – de er for enkle. Når foreldre og (voksne) barn er kommet i et samspillsmønster der kommunikasjonen har stoppet opp og der den ene parten opptrer hensynsløst, den andre selvutslettende, har det vanligvis vært et langt løp av sårhet, skuffelser, sorg og usikkerhet før det ble slik. Og mange foreldre i din situasjon – som har kapitulert for “uregjerlige” voksne “barn” eller tenåringer – er så satt ut av dårlig samvittighet at de blir enda dårligere i stand til å gi “barna” hva de trenger: tydelige voksne.

I tillegg kommer at sønnen din er blitt hivpositiv. Slik jeg oppfatter deg, gjør dette det enda vanskeligere å stille krav til ham. Jeg synes det er noe grunnleggende positivt i en slik holdning. Og ikke minst kan foreldres dårlige samvittighet bidra til nødvendig selvransakelse. Og enda bedre: at foreldrene tar på seg ansvaret der de har sviktet. Ektefølte ønsker om tilgivelse leger relasjoner mellom mennesker.

Men dårlig samvittighet må ikke få lov å føre til lammelse. For uavhengig av hvorfor det er blitt slik, er mønsteret du og sønnen din er i nå, destruktivt for dere begge. Det at han er hivpositiv endrer ikke på dette. Tvert i mot. Han trenger kanskje mer enn før at noen stiller krav til ham, at han får hjelp til å få struktur på livet sitt, slik at han blir bedre i stand til å ta vare på seg selv. Og bedre i stand til å ta i mot den hjelpen og omsorgen du og andre kan gi ham

Jeg tror du har helt rett i det du skriver om at han ved å betro seg til deg har bedt deg om hjelp. Han trenger at noen – du – hører på ham. Men av en eller annen grunn fungerer det dårlig å ta vanlige hensyn til deg når dere to deler tilværelse og bosted.

Du ønsker å formidle til ham at du ikke kan leve med måten han opptrer ovenfor deg på, samtidig som du vil vise at du bryr deg, at du ser at han har det tøft, og at du gjerne vil hjelpe. I tillegg vil jeg anta du har lyst til å fortelle hvor fortvilet og sint du er over alt som har skjedd, inkludert at han ble smittet. Det er ingen motsetning i dette. Tvert i mot. Når du krever at han skal ta hensyn til deg, viser du at dere begge er verdt å ta vare på. Når du tilbyr å snakke med ham om hvordan han har det og/eller formidler kontakt til noen som kan gjøre det, viser du respekt for begges følelser – og bidrar til at han kan gjøre det samme. Og når du viser din egen fortvilelse åpent viser du at du er et levende menneske og en mor som bryr seg.

De fleste ruspoliklinikker har tilbud til pårørende av rusmisbrukere. Der kan du få hjelp og støtte av fagfolk, og i mange tilfeller også møte andre pårørende i tilsvarende situasjon. Også Aksept – senter for mennesker berørt av hiv, har tilbud til pårørende. Det er vanskelig å snu et destruktivt mønster som har vart over år. Da er det bra å søke støtte der den finnes – blant profesjonelle og blant mennesker med erfaring som ligner din egen.
Hilsen Ragnar