Konstant angst for hiv

Jeg er en ung, heteroseksuell mann. For et år siden kom jeg hjem fra et lengre ferieopphold i Australia. Der hadde jeg sex med ei eskortejente jeg fant i telefonkatalogen. Selv om jeg brukte kondom ble jeg redd for hiv med en gang jeg hadde hatt sex med henne. Jeg tenkte at det kunne jo ha vært blodkontakt likevel, selv om jeg ikke hadde oppdaget det. Jeg har testet meg minst seks ganger i løpet av året som har gått, og hver gang har jeg testet negativt. Likevel slipper ikke angsten taket. Jeg er rett og slett jævla redd for at jeg har fått hiv, og det er det jeg tenker på det meste av dagen

Jeg opplever også at frykten for å ha blitt smittet har «spredd seg», slik at jeg blir redd for smitte ellers og. Jeg gransker og dobbeltgransker busseter og benker etter sprøyter eller det som kan ligne blodsøl, før jeg setter meg. Jeg er redd for å ha sex med jenter jeg treffer – jeg er ikke i noe forhold – og jeg blir vettskremt når jeg går forbi noen som virker som de er stoffmisbrukere eller når en av dem for eksempel setter seg ved siden av meg på t-banen. Det har også hendt at jeg har måttet kjempe med meg selv for å ikke forlate restauranten jeg spiser på hvis jeg oppfatter kelneren som femi, og dermed kanskje homo og i større fare for å bli smittet av hiv.

Jeg vet jo at disse tankene er irrasjonelle. Og jeg skammer meg over dem – spesielt det å være redd for å komme i nærheten av stoffmisbrukere eller homser.

Jeg har om og om igjen lest på nettet og overalt ellers om hvordan hiv smitter og ikke, men det hjelper ikke. Det er som selve tankesettet mitt er «hivinfisert».

Hva kan jeg gjøre?
Hilsen Erik

Hei, Erik
Du forteller at du har testet deg «minst seks ganger i løpet av året som har gått». Men du klarer ikke å tro på resultatet – at du ikke er hiv-smittet. I tillegg har det sneket seg inn tvil om det du vet om hvordan hiv smittet virkelig stemmer. Eller for å si det mer nøyaktig – om det kanskje kan tenkes situasjoner der det i hvert fall er en teoretisk mulighet for at du kan bli smittet på måter som ville vært en biologisk sensasjon om det skjedde.

Med mindre du har hatt risikosex i det siste, er du ikke smittet. Men ut fra det du skriver tror jeg ikke det hjelper deg å høre det. Negative hivtester hjelper ikke. Det gjør det heller ikke å lese «om og om igjen» hvordan hiv kan smitte og hvordan det ikke kan det.

Siden jeg aldri har møtt deg eller gått gjennom plagene dine på en systematisk måte, skal jeg vokte meg vel for å gi deg en diagnose. Men det du plages av beveger seg helt klart i retning av tvangslidelse – obsessiv-kompulsiv lidelse (OCD) med tvangstanker og -handlinger. Dette innebærer, nettopp som du skriver så godt, at tankesettet blir «infisert» slik at man ikke klarer å komme løs fra hemmende og energikrevende tanker og/eller rituelle handlinger.

For at en psykiatrisk diagnose skal kunne settes, må vedkommende ha så vidt omfattende plager på nærmere angitte områder at det overstiger et visst nivå. Det er altså ikke et skarpt skille mellom hva som er «sykt» og hva som ikke er det når vi snakker om psykiatriske lidelser. Tvang er et ganske vanlig fenomen, selv om bare et mindretall er så plaget at de tilfredsstiller kravene til en psykiatrisk diagnose. Amerikanske undersøkelser antyder at så mange som 1 av 50 tilfredsstiller kriteriene til denne diagnosen.

Fenomenet varierer fra den vage uroen mange kan ha om de husket å låse ytterdøren da de gikk hjemmefra om morgenen, noe som ikke vil gi en OCD-diagnose, til et invalidiserende sett av ritualer som må gjennomføres før hjemmet kan forlates, slik at et normalt liv blir tilnærmet umulig. Eller som du beskriver, en terroriserende smittteangst som setter alvorlige grenser for livsutfoldelse og -kvalitet.

Da jeg som relativt fersk psykolog på 80-tallet jobbet i «Fengselsprosjektet» i et team med ansvar for forebygging av hiv og aids blant fangebefolkningen i Oslo-området, var en av oppgavene våre informasjonsarbeid. Jeg husker hvordan vi ble både rystet, og noen ganger nokså lattermilde, over alle de fantasifulle måtene mange mennesker kunne forestille seg at hiv smittet på. Dette var jo vel og merke i den store panikkens tid, da enkelte, både politikere og fagfolk, tok til orde for både brennmerking, varselstatovering og internering av hivpositive mennesker. Og i en tid da det så ut som mange var tilnærmet immune mot informasjon om hvordan hiv ikke smitter.

Senere i psykologkarrieren har jeg møtt disse forestillingene igjen i ulike varianter. Vanligvis ikke i form av aggressive forslag til grove menneskerettighetsbrudd mot hivpositive mennesker, men som plagsomme tanker hos klientene min i retning av «hva hvis det likevel skulle vise seg at det lå en dråpe blod igjen på benken der jeg kom borti med hånden og jeg hadde et lite sår jeg ikke visste om akkurat der – kan jeg da være helt trygg på at jeg ikke blir smittet?». Forsikringer fra fagfolk hjelper ikke. Egne rasjonelle motforestillinger heller ikke. Tankene er der. Vil ikke slippe. Krever, ikke 100 prosent garantier, men 500.

Så kanskje var det ikke bare «vanlig» moralsk panikk som lå bak alle de rare spørsmålene og motforestillingene vi jobbet med i Fengselsprosjektet på 80-tallet, men også et snev eller mer av OCD.

Heldigvis finnes det hjelp mot OCD. I tillegg til tilbudet hos de ordinære psykiatriske poliklinikkene og hos privatpraktiserende psykologer og psykiatere, finnes det i dag spesialiserte OCD-team. For en stund siden viste NRK en spennende serie fra Danmark der en gruppe mennesker med OCD konfronterte egen angst og bekjempet tvangen. I flere av episodene stilte en hivpositiv person opp som terapeutenes og OCD-klientenes hjelper med å eksponere klientene for den ødeleggende hiv-angsten deres.

Det høres ut som du lever i en skremmende og slitsom verden, Erik. Det trenger du ikke gjøre, for hjelp finnes.

Hilsen Ragnar