Livet etter hiv`n

Min venn har lagt om livet etter hiv'n, han har ny bevissthet om livsstil, kosthold og slikt fordi han er redd for å bli satt på medisiner. Da vil han se seg som Pasient. Å bli medisinert blir et mentalt nederlag, sier han. Jeg er redd han tenker at alle kreftene han har brukt på å holde motet oppe ikke er verdt det hvis han får dette skuddet for baugen. Hvordan kan han, eller jeg som hans beste venninne, unngå at han synkner hen av frykt for hivmedisinene
Hilsen Berit, nær venninne

Kjære Berit.
Min første tanke er at vennen din gjør kloke valg av feil grunner. Å forsøke å leve sunt er bra.

Men ikke hvis de gode forsettene blir et fengsel.

Hvis livet blir preget av regler, planlegging og beregning av kosthold og trening. Eller enda verre - hvis kontroll- og beregningsregimene får leve sitt eget liv og stjele din venns krefter.

Som han kunne brukt til rett og slett å leve.

Jeg vet ikke om vennen din har det slik, men hvis redselen for å bli Pasient heller enn gleden over en sunn livsstil bestemmer valgene hans, er han kanskje i ferd med å utvikle en sjelelig tvangstrøye. Det er lett å forstå at det kan skje. Å forsøke å ta kontroll - også over ting det faktisk ikke er mulig, eller svært vanskelig, å kontrollere -  hjelper mot angst og ubehag.

Enten det er angst for hiv eller for noe annet.

Beskyttelsen mot angst virker - men er kostbar. I livskvalitet og energi. I tillegg fungerer ikke kontrollen fullt ut. Angsten er der ennå, og blir lett oppfattet som et signal om at kontrollen må strammes ytterligere.

En mann har fortalt meg om den dagen han åpnet seg for en nær venn. Da hadde han gjennom fem år forsikret alle om at han taklet hivstatusen sin utmerket, at han praktisk talt ikke var berørt av

den: "Men da jeg fortalte ham mer åpent om dette merket jeg en lettelse i kroppen. Tårene kom, og jeg ble overveldet av følelser. Jeg fikk en ny frihet ved å gi min venn innsyn, fra hans kommentarer og spørsmål, fordi de viste meg muligheter jeg ikke hadde klart å se fordi angsten helt sperret for utsikten".

De fleste av oss lever i det daglige med en nærende livsløgn: det finnes ikke noe farlig som kan true akkurat meg og dem jeg er glad i. I hvert fall ikke før vi dør gamle og mette av dager. Vi trenger denne løgnen. Den hjelper oss til å unngå å tenke på egen dødelighet og at vi faktisk lever i en farlig verden. Den gjør det mulig for oss å vie oppmerksomheten til tilværelsens små banaliteter - både gledene og irritasjonsmomentene. Den hverdagen livet stort sett består i. Og som gir tilværelsen sammenheng, mening og farger.

Katastrofer og alvorlige kriser - som å få vite at man er hivpositiv - består ikke bare av det første sjokket og langtidseffektene av det. Det går dypere. Krisene rammer tryggheten vår fordi de stjeler den nærende livsløgnen. De minner oss om at vi ikke er udødelige. Og at det faktisk er ganske mye vi ikke kontroller. Konfrontert med denne angsten vil de fleste reagere som din venn.

Med å forsøke å ta kontroll. Og han har jo valgt en svært logisk strategi også. Det er sunt å leve sunt, både for mennesker med hiv og andre. Og det er avgjort positivt å holde motet oppe. Så lenge kontrollregimet ikke overtar kontrollen. Og livet begrenses av en tvangstrøye.

Heldigvis har vennen din vist deg tillit. Han har betrodd deg at han redd for å bli satt på medisiner. Kanskje han også er åpen for å snakke med deg om angsten for medisinene. Og muligens gå mer konkret inn på hva han er redd for. Hva består det mentale nederlaget han snakker om i?

Hva betyr det å se seg som Pasient? Hvordan endrer bildet hans av seg selv hvis han begynner å bruke medisiner? Blir det å faktisk ta medisiner en overveldende påminnelse om og symbol på sykdom? Har han redsler for selve medisinene og (bi)virkningene av dem?  På hvilken måte blir det verdiløst at han har brukt krefter på å holde motet oppe hvis han må ta medisin? Er dette (enda) et eksempel på hvordan han har slitt for å holde kontroll?

Jeg vet ikke om vennen din er klar for å snakke om alt dette. Den eneste måten å finne ut av det på, er å spørre ham. Og han har jo allerede fortalt deg mye. Hvis du starter med det han har sagt om angsten sin, vil jeg anta det blir en god opplevelse for ham. Selv om han skulle svare at han ikke orker å snakke om det nå, vil han huske at du er der. Og at det går an å komme tilbake til deg senere. Og kanskje få til en samtale som kan løse opp noe av angsten, og gi ham mer frihet.
Med hilsen Ragnar Kværness