Øsnker mer åpenhet

Jeg er en godt voksen, heterofil mann på 55 år. Jeg ble hivpositiv under en ferietur til Thailand for 25 år siden. Dette var før jeg traff min nåværende kone. Det var tøft for meg da hun og jeg ble kjent. Jeg slet med å finne ut hvordan jeg skulle fortelle henne det. Jeg mener, jeg var skikkelig forelsket i den jenta, det var henne jeg ville ha. Og jeg var livredd for å fortelle henne at jeg var hivpositiv. Tenk om hun stakk av!

Så tiden gikk. Først da vi hadde vært sammen i 4–5 måneder og ble enige om at vi var akkurat det, sammen altså, våget jeg å si det. Hun ble sinna, lei seg og redd. Den første følelsen nok mest på egne vegne, de to siste for oss begge. Hun sa hun følte seg lurt, at jeg hadde vært feig. Og hun var redd for helsen min. Etter hvert begynte hun også å snakke om egen smitteangst. Og om skam for å tenke og føle akkurat slik. Dette skjedde for 20 år siden, på en tid da hiv på en helt annen måte enn i dag ble assosiert med tidlig død og alvorlig sykdom.

Men vi kom igjennom det. Delvis fordi min kone er et fantastisk menneske, delvis ved hjelp av det profesjonelle hjelpeapparatet. De siste 15 årene har jeg gått på medisiner, og det går veldig fint. Jeg har nesten ingen plager, og min kone og jeg har det fint sammen. Jeg opplever vi kan prate om alle utfordringene vi møter, også dem som har med hiv å gjøre.

Likevel er det et problem at jeg ikke har fortalt dette til noen andre enn kona mi (vi har ingen barn). Jeg ønsker å ha et avslappet forhold til det med hiv, blant annet fordi jeg ikke vil lyve til jobbkollegaene mine hver gang jeg må ha fri for de jevnlige legekontrollene. Jeg tenker også på at det, til tross for at kona mi er fantastisk, tålmodig og åpen, kanskje er en grense for hvor  mye hun orker å høre på at jeg snakker om hiv. For jeg grubler en del over om jeg kanskje belaster henne med å snakke for mye om det. (Jeg har jo tross alt en del bekymringer jeg trenger å prate om).

Kona mi og jeg har drøftet dette og hun tror ikke det er så smart å fortelle «hele verden» om hiv-en. Vi bor på et lite sted på vestlandet. Har du noen gode råd om hvordan jeg i første omgang kan overbevise min kone og deretter hvordan jeg bør gå fram?
Hilsen Bjørn

 

Kjære Bjørn
Jeg har stor tro på åpenhet. Det er generelt belastende å holde på vanskelige hemmeligheter. Det å være åpen om for eksempel hivstatus er også godt for å motvirke skam og ensomhet. Men åpenheten har en bakside. Som du sikkert har tenkt gjennom mange ganger. Kanskje det er derfor du så langt ikke har fortalt noen andre enn kona di om hivstatusen? Du skriver at du gjerne skulle vært åpen overfor kollegene dine, blant annet for å slippe å lyve om hvorfor du av og til må være borte fra jobben. Velger du å fortelle kollegene om hivstatusen kommer «katta ut av sekken». Og du vil sannsynligvis ikke lenger ha kontroll over hvem som vet og hvem som ikke gjør det.

For mange er nettopp det en god ting, å slippe «hemmeligheten» løs og la den gå sine egne veier. Da er det gjort, og kanskje nettopp i et lite miljø som en liten bygd på Vestlandet vil det ikke ta lang tid før «hele verden» vet det. Men hva har hindret deg fra å fortelle om hiv-en til andre enn kona di i alle disse årene? Og hva er det som gjør det nødvendig å si det nå? Er du sikker på at åpenhet først og fremst vil bety at du vil slippe å lyve og at du får flere enn kona di å snakke med når du har det vanskelig?

Jeg har fått en del brev fra hivpositive personer som føler de må stå frem «for saken». At det er viktig for å motvirke fordommer, skam og ensomhet. Jeg er enig. Åpenhet er positivt, også for Saken. Men ingen sak, heller ikke kampen for hivpositives rettigheter og verdighet, er stor nok til at noen skal presses til å stå frem uten å føle seg 100 prosent trygg på at det er bra for dem. Du skylder ingen andre å være åpen om hivstatusen. Og hvordan vil det være å (eventuelt) bli «han med hiv» i et lite bygdesamfunn? Eller er jeg nå urettferdig mot det bygdesamfunnet du bor i? Kanskje kjenner du deg trygg nok på sambygdingene dine til å vite at det ikke vil bli en for stor belastning. Og kanskje kjenner du deg selv godt nok til å vite at gevinsten for deg vil veie opp for eventuelle vanskeligheter.

Du vil ha hjelp til å overbevise kona di til å støtte deg i å stå frem. Siden jeg ikke kjenner verken henne eller deg, er det vanskelig å gjøre det. Derimot kan jeg tenke meg å gjøre det motsatte – oppfordre deg til, enda en gang, å høre på hennes motforestillinger. Er de basert på hvordan hun kjenner deg? Hvordan hun kjenner lokalsamfunnet? Hennes egne erfaringer da du fortalte henne om hiv? For avgjørelsen om å stå frem eller ikke, er det du som må ta, ikke hun.

Du skrev at dere fikk god hjelp av det profesjonelle hjelpeapparatet etter at du hadde stått frem for kona di. Kanskje kan dere få slik hjelp igjen, både til å komme til en god avgjørelse om åpenhet eller ikke, og til at du kan få noen å snakke med, som ikke er kona di og som har taushetsplikt. I tillegg vil jeg tro dere kan ha utbytte av kontakt med andre i samme situasjon. Både HivNorge og Bymisjonens Akseptsenter tilbyr kontakt med andre hivpositve, sistnevnte har også tilbud om profesjonell hjelp, både til hivpositive mennesker og pårørende.

Uansett kan det være verdt å unne deg selv en ny runde før du velger å stå frem for ”hele verden”. For du skylder ingen andre å være åpen. Heller ikke Saken. Men kanskje skylder du deg selv det. Hvis det kan bidra til at du får et bede liv.

Hilsen Ragnar