Redd for å binde meg til andre menn

Jeg er en 45 år gammel kvinne som har vært hivpositiv i mange år. Jeg ble smittet av min tidligere kjæreste og samboer. Da vi ble sammen, var han krystallklar på at han ikke hadde hiv eller andre kjønnssykdommer. Etter at jeg ble diagnostisert, fant jeg ut at han hadde vært utro, ikke bare hadde han én kvinne på si, men flere. Dette syntes jeg var veldig sårende og traumatisk, jeg følte meg rett og slett sveket. «Skilsmissen» var opprivende og hjalp ikke på selvtilliten.
Jeg har ikke innledet noe seksuelt forhold til noen menn siden den gang. Det har jeg følt som et stort savn. Savnet blir bare større og større med årene som går. Det blir også frykten for å mislykkes i et nytt forhold. Jeg tør ikke gi meg hen blant annet fordi jeg er redd for å bli avvist. Jeg føler også at jeg ikke kan innlede et forhold uten å fortelle om hivstatusen min. Ofte føler jeg meg ensom og tilsidesatt og at noe verdifullt i livet har blitt tatt fra meg.
Hivinfeksjonen har jeg god kontroll på, men jeg er ikke åpen overfor så mange. Jeg har riktignok truffet en del andre hivpositive kvinner gjennom uformelle nettverk, og det har vært godt å føle fellesskap med dem. Og mange av dem føler det samme som meg. Men det hjelper meg ikke til å ta initiativ til å møte andre menn og kanskje finne en kjæreste.
Har du noen råd?
Hilsen Elisabeth

Hei, Elisabeth
Det er lett å forstå at du følte deg sveket. Kjæresten din løy om smittestatus, enten mot bedre vitende eller fordi han ikke hadde testet seg etter å ha utsatt seg for risiko. I tillegg brøt han «kontrakten» mellom dere ved å ha sex med andre, til tross for at dere åpenbart var enige om å ha et monogamt forhold.
Du skriver ikke noe om kjærester før eksen eller hvordan du hadde det med nærhet, forhold, avvisning og sex før du traff ham. Kanskje har du opplevd tilsvarende ting i andre forhold før, kanskje har noe slikt aldri skjedd med deg tidligere. I det første tilfelle vil antagelig opplevelsen av svik bli forsterket, og kanskje vil inntrykket av at «alle menn er slik» ha lettere for å feste seg. I det andre tilfelle er det naturligvis lettere å knytte det som skjedde til eksen din, ikke til deg selv eller «alle menn».
Du skriver at opplevelsen svekket selvtilliten. Det er logisk psykologisk sett. Når vi behandles dårlig av noen vi er glad i og ikke hadde ventet slikt fra, er det en menneskelig reaksjon å beskytte forholdet ved å ta på seg skylden selv. Vi er flokkdyr og var en gang hundre prosent avhengig av andres omsorg. Den avhengigheten har vi med oss i større eller mindre grad livet gjennom. Og den gjør oss mer sårbar jo nærere relasjon det er snakk om.
Jeg vet ikke hvor langt du har kommet i bearbeidingen av det eksen din utsatte deg for. Har du fullt og helt gitt ham ansvaret for det han har ansvaret for? Eller sniker det seg inn følelser og tanker om din egen «skyld» eller verre – at du ikke «fortjente annet»? Selvfølelse og selvtillit, sammen med vår bevisste og ubevisste ide om hvem vi er, hva vi fortjener og hva vi kan forvente, bygges i relasjoner til andre mennesker, fra vi er helt små og oppover. Ingen av oss kan fri oss fra dette, men er vi heldige, eller får hjelp til det, kan vi i det minste stille noen logiske og følelsesmessig spørsmål. Hos deg kanskje «hvorfor skal eksens svik gjøre meg til et dårligere menneske? Det var jo han som løy og brøt det vi var blitt enige om». Og «hvorfor skal det at jeg ble utsatt for dette, gjøre at jeg (eventuelt) mister tiltro til alle menn?»
Som du vet har det i løpet av de siste årene skjedd enorme gjennombrudd på hivforskningen. En hivdiagnose er ikke lenger en dødsdom. Hivpositive personer på vellykket behandling regnes i praksis som smittefrie. Det gjelder også hivpositive gravide kvinner på vellykket behandling. Når det ikke er født et eneste hivpositivt barn i Norge siden årtusenskiftet, skyldes det i all hovedsak den seneste tidens fantastiske medisinske gjennombrudd.
Dette har redusert frykten, både hos hivpositive personer og blant allmennheten. Og av redusert frykt følger mindre fordommer og uforstand. På nettstedet Gaysir, for eksempel, ser man stadig flere som er åpne om hivpositiv status. Noe som var utenkelig, med noen veldig få unntak, i de angstredne -80 årene. Og som også var svært sjelden for inntil noen få år siden.
Jeg tror ikke det bare er i homoverdenen dette har endret seg. I et land som Norge, med en godt opplyst og utdannet befolkning, og ikke minst med stor åpenhet om seksualitet, vil de fleste ha fått med seg denne gledelige utviklingen. Og rett og slett blitt mer åpne og mindre redde.
Du skriver at frykten for avvisning holder deg tilbake fra å nærme deg menn du kunne tenke deg å bli kjæreste med. Risikoen for avvisning var der før du traff eksen og før du ble hivpositiv også. Så hva er forskjellen på avvisningen du risikerte, og sikkert opplevde, da og den du er redd for nå? Er det effekten av eksens svik som gjør at du ikke tåler mer avvisning – du føler du har brukt opp kvoten? Eller er det at du eventuelt blir avvist fordi du er hivpositiv som er avgjørende? Hva gjør en slik avvisning i så fall verre enn annen avvisning?
Selvfølgelig finnes det mange stygge holdninger der ute. Og mye uforstand og manglende empati. Og fortsatt strever mange hivpositive med egen skam over å ha blitt smittet. En skam som forsterkes av isolasjonen altfor mange hivpositive føler seg tvunget inn i.
Du fortalte du er i et nettverk av hivpositive kvinner. Sannsynligvis har de fleste av dem stått i tilsvarende dilemma som deg. Hvordan har de løst det? Kan deres erfaringer hjelpe deg på noen måte?
Du skriver ikke om du har fått profesjonell hjelp med det du står i. Både HivNorge og Aksept tilbyr samtaler for hivpositive personer. I tillegg har hiv-positive rett til psykologbehandling uten å betale egenandel.
«Savnet blir bare større og større med årene som går», skriver du. Kanskje du skulle våge spranget og ta sjansen på avvisning. Kanskje vil det bli lettere å få det til hvis du underveis åpner deg for mennesker du stoler på, i nettverket ditt og/eller hos profesjonelle.
For vi er flokkdyr og er ikke laget for klare alt alene.
Hilsen Ragnar