Skal jeg bringe det på banen?

Min venninne og kollega har fortalt meg at broren hennes er hivpositiv, og at han ble smittet av en utro kjæreste. Nå vil hun ikke snakke med meg om det. Hva skal jeg gjøre?

Jeg trenger råd i forhold til en venninne og kollega, ”Iselin” på 35 år. For noen måneder siden fortalte hun at broren hennes, 22 år gamle ”Anders”, er hivpositiv. Han fikk hiv for 5 år siden, og Iselin har visst det like lenge.

Bare Iselin, foreldrene, Anders og kjæresten hans vet om hivsmitten. Hun har vært redd for at broren skulle bli syk og dø. Og hun har grublet mye over hvordan han har det. Er han redd? Er han lei seg? Og ikke minst – over det grusomme i at han ble hivpositiv da han bare var 17 år gammel. Anders ble smittet av en utro kjæreste. Likevel er han sammen med ham ennå. Iselin visste ikke om kjæresten kjente sin egen hivstatus da han smittet ham. Hun skulle gjerne snakket med Anders om alt dette. Men hun er redd det ville gjøre det verre for ham.

Hun synes det er vanskelig å forholde seg normalt til Anders’ kjæreste, og fatter ikke hvordan Anders kan velge å fortsette å være sammen med ham. Jeg skjønner henne godt. Jeg ble også kjempesint på denne fyren på vegne av både Iselin og Anders.

Dagen etter, i en pause på jobben, spurte jeg om hun vil snakke mer om Anders. Da var hun veldig avvisende, sa hun fikset situasjonen bra, og at hun ikke ville snakke om det.

Likevel valgte jeg å spørre henne flere ganger i ukene som fulgte, om hvordan hun og broren har det. Hun var like avvisende. Hun svarte enten bare ”greit” eller ”bra” og gikk over til å snakke om noe annet, eller hun sa rett ut at hun ikke ville prate om det.

Og der er vi ved dilemmaet mitt. Hvor mye skal jeg spørre? Det ligger da omsorg i å vise interesse? Hvor mye skal jeg ta initiativ til å prate om det? Eller blir det galt å presse henne?

Det er ikke typisk Iselin å prate om personlige ting. Hun har flere ganger sagt akkurat det – og at hun ikke slipper folk inn på seg. Men jeg har tolket henne som at hun ”egentlig” synes lukkethet er et problem. Dessuten: da hun fortalte meg om Anders var hun jo kjempeåpen. Alt som står over, og mer til, fortalte hun meg den ene gangen vi snakket ordentlig om dette. Det må da bety at hun ”egentlig” har behov for å snakke ut?

Nå har det gått måneder uten at verken hun eller jeg har brakt temaet på bane. Hva skal jeg gjøre? Det kan da ikke være bra å bære på dette alene? Jeg har forstått at verken Iselin eller foreldrene snakker med noen om dette. Noe jeg heller ikke tror Anders gjør – unntatt med dem som følger opp den somatiske delen.

Jeg bør vel ikke presse Iselin. Jeg er redd jeg har gjort det for mye allerede. Jeg vil jo ikke at hun skal lukke seg enda mer. Hva skal jeg gjøre?
Hilsen Fatima

 

Kjære Fatima,
Enig – det er ikke bra for Iselin og hennes nærmeste å være alene om dette. Og det er slett ikke bra for Anders å være så isolert som brevet ditt gir inntrykk av at også han er. Samtidig kommer du ingen vei med å overkjøre venninnen din.

Iselin og familien hennes har valgt taushet, slik mange gjør når de møter tabubelagte vansker. Ikke minst er dette vanlig når vanskene knyttes til skam, som de dessverre fortsatt gjør for mange som smittes med hiv. Skam knyttet til seksualitet, skam over ikke å ha ”passet seg” i en tid der man ”burde vite bedre”.

For Anders er jo dette enda mer komplisert; han er blitt smittet av en kjæreste han har valgt å fortsette å være sammen med. Både Iselin og du synes det er vanskelig å forstå, og i utgangspunktet er det sikkert ikke lett for Anders å snakke med familien sin om dette. Hvis foreldrene er like tause som søsteren hans, må det bli nesten umulig for Anders selv å snakke åpent om eventuell tvil, usikkerhet, aggresjon og dobbelthet han måtte føle mot kjæresten som smittet ham. Han blir minst like ensom med sine vanskelige følelser som resten av familien blir.

Skam og isolasjon har en tendens til å forsterke hverandre: Når man gjemmer seg for de andres blikk, trekker man seg også vekk fra støtte og anerkjennelse fra dem. Og slik kan både skammen og isolasjonen vokse seg stor og mektig, sammen med frykten for hva som kan skje hvis ”utenforstående” får vite.

Heldigvis klarer de fleste hivpositive i dag etter hvert å finne noen å snakke med, både profesjonelle samtalepartnere, og venner. Noen bare det ene, noen begge deler. Hjelp finnes. Og at det faktisk hjelper å snakke om det som er vanskelig.

Iselin og familien hennes har valgt annerledes. Det kan være mange grunner til det. En av dem gir hun selv. Hun slipper ikke folk inn på seg. Kanskje er det slik med resten av familien hennes også.

Men en dag brast det for henne. Hun fortalte ”alt” til deg. Kanskje angret hun etterpå, og følte skam over det hun hadde fortalt. Hvis det er slik, er det lettere å forstå avvisningen hennes i etterkant. Selv om det kanskje føltes godt å ”få ut proppen”, kom det for mye på en gang, den lange tausheten tatt i betraktning.

Du kan ikke, og skal ikke, ta ansvar for Iselins valg. Men du kan hjelpe henne. Ikke ved å ”mase”, men ved å fortelle åpent om at du er bekymret og hvorfor. Og at du gjerne vil bidra; du er der for henne, men respekterer valget hennes, uansett hva hun velger: å snakke med deg eller andre, eller å, foreløpig, fortsette tausheten.

Jeg antar det er lettest å formidle dette skriftlig. Da kan du også fortelle det jeg fornemmer i brevet ditt – at du er stolt over tilliten hun viste deg da hun fortalte om broren. Dette er ikke minst viktig hvis hun skammer seg for å ha ”rent over” til deg den gangen.

Minn henne også på det hun helt sikkert vet innerst inne: at selv om det er tøft hjelper det å snakke om det vanskelige. Og kanskje er det bedre for Anders om hun snakker med ham om det hun tenker på, enn om hun forblir taus. Kanskje kan du også minne om at finnes noen å snakke med både i det profesjonelle apparatet og i de frivillige organisasjonene. Her kan både hun, Anders og foreldrene få noen å snakke med, samtidig som de kan møte andre i samme situasjon. Lykke til.
Hilsen Ragnar