Tør jeg teste meg? Må jeg?

Jeg er en mann på 37 år som har tenkt lenge på å ta hivtesten. Forrige test tok jeg for tre år siden. Den var negativ. Men siden har jeg hatt en del usikker sex. Jeg er flau over det - jeg synes jeg burde vite bedre. Man må jo skjønne at man skal beskytte seg - eller hva?

I litt over ett år har jeg vært sammen med en fyr. Han er verdens beste mann - fem år yngre enn meg. Vi har aldri snakket om utroskap og slikt. Det er vel egentlig noe som "goes without saying" - at vi er trofaste. Og jeg tror virkelig kjæresten min - som har levd et svært forsiktig liv, og bodde sammen med en dame inntil kort tid før han traff meg - nesten ikke en gang forstiller seg muligheten av å være utro. For meg har det dessverre ikke blitt med tanken. Og hva verre er, jeg praktiserer fortsatt ikke alltid sikrere sex - heller ikke nå. Jeg fatter egentlig ikke hvorfor jeg er utro når jeg har en så flott kjæreste. Og til og med er så utrolig tanke- og hensynsløs at jeg har unnlatt å beskytte meg.

Jeg er redd for å smitte ham - eller for allerede å ha gjort det - hvis jeg er hivpositiv. Vanligvis tar vi forholdsregler når vi har sex. Jeg har jo fortalt ham at jeg ikke kan være "helt sikker" på grunn av "hvordan jeg levde før". I det siste har han begynt å "mase" om at jeg tester meg. Jeg har forsøkt å innlede en samtale om dette flere ganger, men har stoppet - av frykt for at han skal bli redd og rasende.
Hilsen en umoralsk og redd mann

 

Kjære "umoralsk og redd mann"
For det første er det mange gode grunner til at du at bør teste deg. Ett av dem er hensynet til din egen helse. I dag - i motsetning til tidligere - kan helsevesenet tilby hivpositive behandling som øker livskvaliteten hos de fleste. I tillegg høres det ut som det ville være bra for deg å få visshet i dette.

Det er lurt å ha sikrere sex også. Likevel har vi det ikke. I hvert fall ikke hver gang. Fordi vi er mennesker som ikke alltid handler rasjonelt. Særlig ikke når vi har sex. For sex er å slippe seg løs. Å hengi seg, og å leve ut ekstase. Dessuten; statistikken forteller at nettopp "utroskapssex" og one night stands ofte skjer i ruspåvirket tilstand. Da blir det enda vanskeligere å gjøre rasjonelle og veloverveide valg.

Det er ikke nok å bare fortelle hva som er fornuftig. Derfor har Helseutvalget for homofile, sammen med andre utrettelige aktører, i mer enn 20 år jobbet i små samtalegrupper og snakket om sex, følelser og erfaringer med menn som har sex med menn. Med det klare mål å fremme klok, ansvarlig og hensynsfull seksuell adferd, der vi tar vare på hverandre uten at spontaniteten, gleden og det gode irrasjonelle lider for mye overlast. Og der man ikke trenger å være flau over å være et menneske som ikke alltid gjør det fornuftige.

Da regjeringen nylig la frem de (små) endringene den foreslår i § 155 - "hiv-loven" - sa Knut Storberget "at folk (ikke) skal straffes for å være glade i hverandre". "Glade i hverandre" betyr, ifølge landets justisminister, å bo sammen i "ekteskap eller ekteskapslignende forhold". 

Det er tragisk at Storberget blander jus og moral(isme) slik han gjør her, men det viser hvor lett det er å gå seg bort. Når ulike måter å organisere seksualiteten på fortsatt blir veid på en skala, er det lett å skjønne at skammen får lov å vokse seg stor, på bekostning av handlekraften - og jeg hadde nær sagt, fornuften.

Du kaller deg hensynsløs og undertegner som "umoralsk". Jeg tviler på at det å tenke slik om deg selv bidrar til å hjelpe deg ut av grublesirkelen og handlingslammelsen du ser ut til å være innelåst i nå. Du skriver om en ordløs forståelse mellom deg og kjæresten om å være seksuelt trofaste. Er du sikker på at du vil organisere livet ditt sånn? Og vet du at kjæresten din vil ha det slik - ordløs som "avtalen" er?  Kan du ha tatt det for gitt at den eneste verdige måten å organisere (sex)livet på er å leve i et monogamt forhold?

For de fleste mennesker er det belastende å leve doble liv - der viktige deler av tilværelsen holdes hemmelig for dem man er glad i. Du prøver å komme ut av det med å snakke med kjæresten din. Men stoppes av din egen frykt for å ble avvist av og skremme ham. Kanskje bør du unne deg å snakke med noen andre først - en god venn, en kollega, eller profesjonelle. Helseutvalget for homofile har over 20 års erfaring med å snakke med mennesker i situasjoner som ligner din.

Det er klokt og ansvarsfullt både å ta testen og å snakke åpent med kjæresten din. Men for å komme dit, trenger du ikke moralisme. Verken den som kommer fra deg selv eller den du får fra andre.
Hilsen Ragnar