For vàr, eller er det våren?

Hiv-diagnosen har klart gjort svingningene mine sterkere, jeg oppfører meg tidvis nesten desperat mot ytterpunktene, søker kontakt på alle plugger, og i alle kanaler. Med nettmøter og chat akselererer ofte dette, men så faller jeg gjerne helt fra og stenger meg inne. Forelskelsesrakettene mine kan treffe, eller sneie, mange gutter - men jeg vil jo egentlig ha en innertier, og trenger det der jeg er nå...
Hilsen gutt 20-åra, Gjøvik

Kjære gutt 20-åra, Gjøvik
Nå vil jeg si at de følelsene du beskriver er nok noe mange kan kjenne seg igjen i! Dette med å "både ville", og med det mener jeg på den ene siden å føle at man har overskudd og ikke minst lyst til å bli kjent med ny partner; å la seg begeistre og rive med. Og la det komme som kommer av resultater. Og på den annen side å føle at man ikke har særlig overskudd; at livet er "kjipt" og at man ønsker å trekke seg tilbake fra omverdenen og er sårbar for kritikk og avvisninger. Det er på en måte en del av det "å leve". Men noen vil nok føle dette sterkere enn andre; noen har større svingninger i humør enn andre.

Jeg tror nok at en hiv-diagnose vil gjøre at man blir mer sårbar for disse svingninger. Selvfølgelig avhengig av både hvor lenge man har levd med diagnosen; og i hvilken grad man har akseptert sin status. Nå vet jeg jo ikke ut fra det du skriver hvor du befinner deg i forhold til dette. Men i og med at du er i begynnelsen av 20-åra som du skriver, så formoder jeg at du kanskje er relativt "nysmittet". Og det å ha fått en hiv-positiv diagnose innebærer vel for de fleste mange følelsesmessige konsekvenser. Man trenger tid; og man trenger å bearbeide den beskjed man har fått. Og i det ligger en utfordring for deg.

Og helt klart forstår jeg din "frustrasjon" over hvordan du har det. Jeg tror først og fremst at du må være litt "snill" mot deg selv, og akseptere at du har det slik for tiden og at det ikke dermed er noe "galt" med deg. Med andre ord akseptere deg selv. Men jeg vil også råde deg til ikke å søke og søke etter "ridderen på den hvite hest" - noe som jeg synes mange har en tendens til. Nå høres jeg kanskje litt "gammelmodig" ut; men jeg ser som lege og sexolog at i den tid vi lever i er det kanskje enda verre å finne ro og også en partner man er fornøyd med.

Som du selv sier så er de fleste mennesker inne på nettet og chatter; og man har en utrolig mye større mulighet for å treffe en date nå enn for bare noen år siden, før internett kom. Og vi er tilgjengelig på mobiltelefon og e-post hele tiden. Og det jeg mener med det er at når "tilbudet/etterspørsel" blir så stort; for å si det slik, så kan noen og enhver blir forvirret på hvem som eventuelt blir som du sier en "innertier". Det er klart at denne muligheten for å møte noen, som man nå har, og som ikke fantes før - spesielt hvis man som ung homse levde i et lite bygdesamfunn og langt fra storbyens cruiseområder - er storartet. Men det blir også på en måte noen ganger så veldig vanskelig å velge!

Som psykiater - for det er jo det jeg også er - vil jeg råde deg først og fremst til akseptere deg selv som du er; bra nok! Og prøv å gi noen av dine dater en god sjanse! Man blir ikke kjent med et annet menneske på en kort date en kveld. Det tar faktisk tid å bli kjent med annet enn utseende på en person. Så vil du ha en innertier må jeg du gi deg litt tid, og ikke løp videre så snart du føler at en gutt ikke er helt 100 % ved første møte. Kanskje han har noe på lur som det tar litt tid å bli kjent med? Og kanskje dette er egenskaper som du har lett etter lenge?

Og ikke vær for streng med deg selv på at humøret og lysten din går litt opp og ned. Det er nok en del av din natur, tror jeg. Og det er nok også en del av det å leve med en hiv-status som ikke er alltid like lett å takle.
Hilsen dr. Haakon Aars