Å utsette for smitterisiko

Et viktig spørsmål i forbindelse med hiv og straff er når utsetter en hivpositiv en sexpartner for smitterisiko. I en dom fra Stavanger tingrett i fjor ble en mann frifunnet for å ha utsatt en partner for smitterisiko fordi han var på vel-lykket behandling.

Denne dommen er riktignok avsagt av en lavere rettsinstans, men den er ikke anket av påtalemyndigheten og inneholder en god beskrivelse av hva som skal til, og hvorfor vellykket behandling ikke gir grunnlag for straff. Saken er etter vårt syn viktig, og HivNorge bisto mannens forsvarer med å finne frifinnende argumenter og med bevisførselen.

Det sakkyndige vitnets (dr.  Børge Førland Gjøse fra Stavanger universitetssykehus) erklæring overfor retten er inntatt i dommen og gir grunnlag for vurderingen av om det overhodet er noen risiko for smitteoverføring når pasienten er under behandling og tar sine medisiner som foreskrevet.

Retten har gjort sin vurdering i lys av høyesterettsdommen i Retstidene 2006 s. 1264 der det er fastslått at ubeskyttet sex vil være straffbart etter § 155 «også om det er relativt lite sannsynlig med smitte».

I dette tilfelle hadde partene analsex, og tiltalte var den aktive, men hadde ikke sædavgang. Han var under behandling ved Stavanger universitetssykehus og hadde ikke påviselig virus i blodet.

Sakkyndige dr. Gjøse har følgende konklusjon vedrørende smittefare generelt: «Samlet sett er det likevel svært liten risiko for smitteoverføring ved analsex hvis den hivpositive står på behandling, ikke har pågående sår eller andre kjønnssykdommer og ikke har detekterbart virus. Risikoen kan ikke sies å være null, men den er svært lav – et mulig (men usikkert) anslag er 1:2500 risiko per eksponering.»

Retten vurderer det forstående tilfellet i lys av dette og de faktiske omstendigheter, og at sakkyndige gir utrykk for at risikoen er mindre enn ved bruk av kondom. Rettens vurdering av om det foreligger smittefare er formulert slik. «Samlet sett er retten kommet til at graden av risiko for smitteoverføring er utilstrekkelig til at tiltalte kan domfelles for forholdet.»

Dette betyr at vi har en rettsavgjørelse som sier noe om det objektivt sett er å utsette sexpartneren for smitterisiko når en hivpositiv er på vellykket behandling. Det neste spørsmål retten tar stilling til er hvorvidt det foreligger subjektiv straffeskyld hos vedkommende. I §155, og i den nå gjeldende § 237, er skyldkravet forsett eller uaktsomhet. Retten viser i denne forbindelse til NOU 2013:17 «Om kjærlighet og kjøletårn» vedrørende drøftelsen av det subjektive straffbarhetsvilkåret: «Warberg legger til grunn uten nærmere drøftelse at «dersom man bruker kondom vil ikke straffeansvar inntre.»

Riksadvokaten har i brev 28. juni 2011 til utvalget uttalt at saker «henlegges gjerne etter bevisets stilling dersom smittebærer har iverksatt adekvate forholdsregler for å unngå smitte for eksempel forsvarlig bruk av kondom».

Og når det er som sakkyndige uttaler til retten, at vellykket behandling innebærer mindre smittefare enn bruk av kondom alene, har vi et gjennombrudd for synspunktet om at hivpositive på behandling ikke har subjektiv straffeskyld. Det er imidlertid en forutsetning slik jeg oppfatter det at dette må være kommunisert vedkommende fra behandlende lege slik at man etter egen oppfatning kan ha ubeskyttet sex uten å utsette partneren for smitterisiko. Retten oppsummerer dette på følgende måte: «Når det forhold at tiltalte ikke hadde hiv-virus i blodet sammenholdes med legens råd om at det var medisinsk forsvarlig å ha ubeskyttet sex med kona, mener retten at det ikke foreligger subjektiv skyld hos tiltalte.»

Det dommen slår fast er at en hivpositiv på vellykket behandling som ikke har andre SOIer eller infeksjoner, ikke utsetter andre for smitterisiko ettersom vedkommende ikke har målbart virus i blodet. Det er etter dommen imidlertid en forutsetning for å slippe unna straff at vedkommende selv hadde grunn til å tro at det ikke var noen smitterisiko på
bakgrunn av «klarsignal» fra behandlende lege.

Vi har etter dette godt grunnlag for å slå fast at en velbehandlet hivpositiv, uten andre seksuelt overførbare infeksjoner (SOI) eller sår, og som har fått «klarsignal» fra lege, ikke utsetter andre for smitterisiko og kan derfor ikke rammes av straffelovens § 237.