Diskriminering på grunn av hiv

HivNorge mottar stadig henvendelser fra mennesker som lever med hiv, som opplever at de blir behandlet på en måte som de oppfatter som diskriminerende. Et nylig eksempel omtalt på våre websider var en person som ikke fikk utført en grå stær-operasjon fordi han opplyste at han var hivpositiv.

Denne og liknende saker handler like mye om hvordan opptredenen fra tjenesteyteren (i dette tilfelle en øyeklinikk) oppfattes av den som føler seg diskriminert, som om det er en diskriminerende handling. I en sak for likestillings- og diskrimineringsnemnda i 2012 slo nemnda fast at det å ha en hivdiagnose tilsier «nedsatt funksjonsevne» i lovens forstand (Lov om forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne, diskriminerings- og likestillingsloven).

Diskriminerings- og likestillingslovens formål er i henhold til lovens § 1 «å fremme likestilling», som i samme bestemmelse defineres som likeverd, like muligheter og rettigheter, tilgjengelighet og tilrettelegging. I bestemmelsens annet ledd fremgår det at denne skal bidra til nedbygging av samfunnsskapte funksjonshemmende barrierer og hindre at nye skapes.

Det er da ikke uventet at vi vil definere det som diskriminerende når hivpositive ikke får utført operasjoner som enhver annen person ville fått utført uten videre. Den som utsettes for en slik behandling, eller rettere sagt ikke får behandling, opplever dette naturligvis som en åpenbar diskriminering.

Likestillings- og diskrimineringsloven opererer med to former for diskriminering. Direkte diskriminering, hvor formålet er å sette den som har nedsatt funksjonsevne i en dårligere stilling enn andre, og indirekte diskriminering, hvor forskjellsbehandlingen ikke er tilsiktet. Det er den indirekte diskrimineringen de fleste hivpositive opplever.

Eksempler på direkte diskriminering er hivpositive som enten nektes  livs- og uføreforsikring eller må betale en tilleggspremie på bakgrunn av diagnosen. Dette er, og føles, diskriminerende selv om det kan begrunnes ut fra risikovurderinger. Hvorvidt det rammes av loven er en annen sak. Poenget er å vise at det er mange tilsynelatende små ting i samfunnet som gjør at mennesker som lever med hiv forskjellsbehandles.

Den indirekte diskrimineringen er den vi som hivpositive oftest blir utsatt for. Ifølge loven er det forskjellsbehandling som følge av tilsynelatende nøytrale bestemmelser, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som fører til at personer som lever med hiv stilles dårligere enn andre, og at dette skjer på grunn av nedsatt funksjonsevne.

I saken fra øyeklinikken ble det vist til praksis, en praksis som i og for seg ikke var ment å diskriminere, men som er en tilsiktet forskjellsbehandling. Det er en praksis som ikke forhindrer at hivpositive får helsehjelp, men som gjør at de ikke får det samme tilbud som hivnegative, og det er en slik form for forskjellsbehandling som etter vårt syn er i strid med loven. I det nevnte eksempelet om uføreforsikring er bestemmelsen ment å behandle hivpositive og andre med kroniske sykdommer annerledes enn for en som ikke har nedsatt funksjonsevne, og er derfor i sin form diskriminerende og i strid med lovens formål.

Det som etter vårt syn er verst, er ikke nødvendigvis at det tas forhåndsregler eller at det settes annerledes vilkår for mennesker som lever med hiv, men at det kun er de tre små bokstavene som skaper grunnlaget for å sette slike vilkår. Bakgrunnen for dette er manglende kunnskap om hivviruset og dets virkning på kroppen. Det forskjellsbehandles på feil grunnlag, og ved å ha slike betingelser og regler diskrimineres mennesker som lever med hiv i det stille og uten at det er «vondt ment».

Jeg har brukt to eksempler som begge er diskriminerende og som gjør at mennesker som lever med hiv med rette føler seg negativt forskjellsbehandlet i forhold som de fleste andre tar for gitt. I begge tilfellene er det slik at hivpositive ikke får de samme tjenestene som hivnegative. Ved tegning av forsikring kan det sies at det er saklig forskjellsbehandling, men det er bare fordi man ikke har oppdaterte retningslinjer for helsevurderinger. I tilfellet med øyeklinikken kan det hevdes at dette ikke er diskriminerende så lenge hivpositive uansett får den helsehjelp de trenger ved spesialisthelsetjenesten.

Vi har en lov i dag som skal «bidra til nedbygging av samfunnsskapte funksjonshemmende barrierer og hindre at nye skapes». Det er betimelig å stille spørsmålet om dette er en lov som oppfyller sitt formål. Dersom det ikke gjøres noe med ordninger, regler eller innarbeidet praksis, så er loven til liten eller ingen nytte for de den er til for å beskytte. For at loven skal fungere slik den er ment, kan man ikke bare la diskriminerende tiltak eller praksis passere. De som blir utsatt for forskjellsbehandling på grunn av diagnosen, må klage, ellers skjer det ingen ting. Alle som oppdager slik praksis bør gjøre det samme, selv om man ikke selv rammes. Virksomheter og institusjoner som mistenker at de kan ha diskriminerende praksis eller retningslinjer eller blir konfrontert med dette, bør endre disse.