Fratatt retten til helse

Diskriminering av hivpositive i samfunnet er velkjent, men det kan også forekomme i helsevesenet. Hvilke rettigheter er i denne sammenheng uomtvistelige? Gjelder samme regler for alle som driver medisinsk virksomhet? Hvis jeg ber om hjelp, har HivNorge noen innvirkning på møtet mitt med de ulike delene av helsevesenet?

Dine rettigheter som pasient i det norske helsevesen er ivaretatt av pasientrettighetsloven. Denne loven sier at dersom den hjelpen du ber om kan defineres som "nødvendig helsehjelp", kan du ikke nektes behandling. At noe er "nødvendig helsehjelp" innebærer for det ene at tilstanden eller sykdommen må ha en viss alvorlighetsgrad. Og for det andre må denne helsehjelpen komme pasienten til nytte, altså må man vite at hjelpen har dokumentert medisinsk effekt. Et tredje kriterium som også må være innfridd er at kostnadene til hjelpen skal stå i et rimelig forhold til tiltakets effekt. (Pasientrettighetsloven § 2-1.)

Men en del helsebehandling er ikke "nødvendige" i henhold til lovens definisjon: Dette kan for eksempel være inngrep eller prosedyrer av mer kosmetisk art. Spørsmålet blir om man i slike tilfeller uansett hivstatus har krav på å få hjelp? Dersom inngrepet skal skje på et offentlig eid sykehus, er svaret et klart ja - du har krav på å få denne hjelpen!

Men mange privatklinikker og private kontorer tilbyr også kirurgiske inngrep og andre aktuelle medisinske behandlinger. Disse behandlingsstedene har i motsetning til offentlige sykehus, en større grad av selvbestemmelse i forhold til å velge vekk pasientgrupper. De kan imidlertid ikke gjøre helt som de vil da også deres virksomhet er lovregulert. Et sentralt krav i denne lovgivningen er at helsetjenester som tilbys skal være "forsvarlige". Dette innebærer et krav om at tjenesten skal være i samsvar med en minstestandard, som i praksis, etter HivNorges mening, tilsier at man ikke kan utelukke pasienter på bakgrunn av blodsmitte. Det er vår mening at dersom behandlingsstedet ikke kan ta imot pasienter med blodsmitte, så oppfyller de heller ikke minstenormen som ligger i forsvarlighetskravet.

Ved anvendelse av dette argumentet er det viktig å poengtere at det er mange andre blodsmittesykdommer som smitter mye lettere enn hiv, og alle behandlingssteder må følge en norm som unngår faren for enhver smitte. Dette er vesentlig, og grunnleggende, for vi vet at ikke alle pasienter vil fortelle at de har en sykdom som smitter ved blod.
Eller de er kanskje ikke klar over sin status. Hvis normen følges, er ikke hiv et moment for å nekte behandling. Det er også viktig å påpeke at dersom man aksepterer at en hel gruppe kan nektes helsetjenester, vil dette gi grobunn for at hivpositive holder informasjon om sin status tilbake.

Svaret, som jeg her har gitt og redegjort for, gjengir HivNorges standpunkt til spørsmålet du tar opp. Hvordan myndighetene vil tolke reglene er vi ikke sikre på da spørsmålene ikke er særskilt drøftet i forarbeider eller tilsvarende. Vi har imidlertid lagt inn en klage på vegne av et medlem som er blitt nektet behandling, så vi håper at vi snart vil få klarhet i kontrollmyndighetenes syn på saken.

Så til spørsmålet om HivNorge kan gjøre noe dersom du opplever å bli nektet behandling på grunn av hivstatus, så kan vi det. Vi kan på dine vegne kontakte sykehuset eller klinikken. Vi vurderer også om det er grunnlag for å løfte saken opp til tilsynsmyndighetene, og vi vil, der det kan løse saken, være behjelpelige med å sende inn en klage. Dersom det er flere der ute som har opplevd å bli avvist som pasient på grunn av hivstatus så ikke nøl med å ta kontakt med oss i sekretariatet.