Hivregistre

Oslos helse- og sosialbyråd Anniken Hauglie ønsker å registrere hivpositive i et eget register med navn og personnummer, og mener at fjerning av straffelovens § 155 er en forutsetning for å få dette til. (Oslo universitetssykehus ønsker å lage et nasjonalt kvalitetsregister for hiv, der den registrerte anonymiseres, men uten reell brukerinnflytelse på bruken av registeropplysningene).

Hauglie har fått motstand mot forslaget sitt blant annet med at det kan føre til at færre vil teste seg i frykt for å havne i et slikt register som hun tar til orde for.

Forholdet til straffeloven og frykten for at personer i risikogruppene ikke ønsker å teste seg skal vi la ligge her, men ta opp forutsetningene som må være oppfylt for at et slikt register skal kunne bli en realitet, og om man uten videre havner i registeret.

Dette handler om hvor mye man ønsker at ”storebror” skal se og hva man har krav på å holde for seg selv, med andre ord om personvern og personlig integritet, opp mot ønsket om å registrere. Prinsippet om privatlivets fred innebærer at alle mennesker har en ukrenkelig egenverdi. Som enkeltmenneske har du derfor rett på en privat sfære som du selv kontrollerer – hvor du kan handle fritt uten tvang eller innblanding fra staten eller andre mennesker. Prinsippet er blant annet forankret i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonens artikkel 8, hvor det heter: ”Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse.”

I denne sammenheng må det vurderes om det å bli registrert i et register uavhengig av om dette er anonymisert eller under fullt navn og personnummer er å betrakte som et inngrep i privatlivets fred som kan gjøres uten videre. Videre må det vurderes om registeret har et formål som tilsier at det kan opprettes etter reglene i personregisterloven.

Personregisterlovens § 8 stiller visse vilkår for å kunne samle personopplysninger. Det må enten samtykke til fra den som registreres, eller at registeret er hjemlet i lov, eller særlige samfunnsmessige interesser skal ivaretas av registeret. Videre setter personregisterlovens § 9 ytterligere begrensninger i adgangen til å registrere sensitive opplysninger. Registrering av opplysninger som tydelig tilkjennegir en hivdiagnose vil være sensitive i lovens forstand, dette følger av § 2 nr 8) bokstav c). Da kreves det at det gis konsesjon fra Datatilsynet om opprettelse av register etter personregisterlovens § 33. Hvorvidt man vil kunne få konsesjon for et slikt register vil bero på en helhetsvurdering.

I en slik vurdering vil registerets formål stå sentralt, smittevernhensynet vil måtte være det som skal begrunne et hivregister. Videre vil det være av betydning hva registeret skal benyttes til – dersom det kun er for å ha oversikt over hvor mange hivsmittene det er i landet til enhver tid og hvor de oppholder seg vil dette være momenter som vil tale mot at en slik konsesjon gis.

Videre vil kvaliteten på de personopplysninger som registreres være av betydning, herunder hvor sikkert registeret er mot at opplysninger skal komme på avveie. Et register som ikke er anonymisert vil ha en lenger vei å gå med hensyn til registersikkerhet.

Et register av denne type vil uansett om det er basert på en konsesjon fra Datatilsynet eller ikke være avhengig av at de som skal registreres faktisk registrerer seg. Det er krav om samtykke fra den som skal registreres, dette fremkommer av personregisterlovens § 9 første ledd a). Det kreves at det gis utrykkelig samtykke i form av en samtykkeerklæring. En slik samtykkeerklæring bør være skriftlig, og være utformet på en slik måte at det er åpenbart at den som samtykker har forstått hva man har samtykket i, i form av hva som skal registreres av personopplysninger og hva disse skal brukes til. Når samtykke er gitt kan dette når som helst trekkes tilbake.

HivNorge gir i disse dager ut et rettighetshefte om personvern der oppbevaring av personopplysninger og behandling av personopplysninger i personregistre gjennomgås.

Fra POSITIV nr 4-2012