Hivtest med tvang

Jeg er hivpositiv og lurer på hvordan jeg kan bidra til at nåværende og tidligere partnere tester seg? Jeg har mistanke om at de er hivpositive. Problemet er at de vegrer seg for å gå til lege for å la seg teste og unnlater å komme til fastsatte legetimer. Finnes det tvangsmidler for å få partnere til å teste seg, og har jeg rett til å vite resultatet av en slik test?

De spørsmålene som stilles reiser en rekke praktiske, etiske og juridiske problemstillinger. På det praktiske plan handler det mye om det å leve med hiv, samt det å være trygg i et samfunn som gjennom sin kunnskapsløshet, og strafferettsregime, bygger opp om fordommer og skaper stigma overfor hivpositive.

Det etiske i problemstillingene handler mye om det å være åpen i nære forhold, samt å kunne være trygg på den og de man har nære relasjoner til. Skal man være åpen og har man ”plikt” til å sørge for å bringe egen status på det rene? Dette vil jeg ikke vie nærmere oppmerksomhet, men fokusere på hva som faktisk kan og skal gjøres i kraft av gjeldende lovverk.

For den hivpositive er plikten til å bidra til smitteoppsporing hjemlet i smittevernloven § 5-1. Ifølge denne pålegges den som er smittet av en allmennfarlig smittsom sykdom, eller som har mistanke om egen smitte eller smitte hos en vedkommende har omsorgen for, å la seg teste. Dette vil gi partneren til en hivpositiv en oppfordring til å la seg teste.  Her er det selvfølgelig en forutsetning at status er kjent. En partner vil normalt ikke falle inn under begrepet noen man har omsorg for. Det er ikke uten videre slik at man kan kreve testing av partneren dersom vedkommende selv ikke lar seg teste, men man har plikt til å gi opplysninger om hvem som er mulig smittekilde og hvem man kan ha smittet. 

Utenom de helt spesielle tilfellene har ikke smittevernloven tvangsmidler for å gjennomføre testing der en mulig smittet ikke frivillig lar seg teste. Selv om man har plikt til å la seg teste kan man ikke straffes dersom man ikke etterkommer plikten etter § 5-1. Dette følger av smittevernloven § 8-1.

Legen har imidlertid plikt til å gjøre smitteoppsporing etter reglene i smittevernloven § 3-6, men det skal ikke brukes tvang, se blant annet smittevernhåndboka utgitt av Folkehelseinstituttet. Med smitteoppfølging menes at både den eller de som kan være smittekilden eller den som det kan ha blitt overført smitte fra skal gis tilbud om testing slik at en smittekilde kan avdekkes og mulig videre smitte forhindres.

Smittevernloven gir riktignok i § 5-3 smittevernlegen en mulighet for å tvangsundersøkelse av en som man mener kan være smittet, men det er ikke nok at det fremkommer opplysninger i forbindelse med smittesporing fra en som allerede er smittet. Det må være mer konkrete opplysninger som må til og det er da samfunnshensynet og ikke hensynet til den enkelte smittede som veier tyngst.  Det følger av dette at tvangstesting ikke skal gjøres i henhold til smittevernloven utenom i helt spesielle tilfeller.

En hivpositiv kan straffes etter straffelovens § 155 dersom man har utsatt andre for fare for smitte. Det er med andre ord i den smittedes interesse at smittekilden avdekkes og muligheten for videre spredning reduseres. Den hivpositive er imidlertid ikke ansvarlig for andres handlinger, men må selv ta ansvar for å ha sikrere sex ved bruk av kondom slik at man ikke risikerer å komme inn under straffelovens bestemmelser.

I de tilfeller der det blir foretatt testing på bakgrunn av opplysninger gitt til legen i forbindelse med smitteoppsporing, har ikke den som har gitt opplysninger til legen noen innsynrett.  Resultatene av en slik test kan ikke legen gå ut med på grunn av den alminnelige taushetsplikt etter helsepersonelloven §24 flg.