Skal du si fra på jobben?

Den nye kunnskaps og holdningsundersøkelsen avslører oppsiktsvekkende tall i forhold til hivpositive og arbeidsliv; 6 av 10 mener at hivpositive må være åpne om status på arbeidsplassen! Er det juridisk grunnlag for dette kravet?

Spørsmålet om hivpositive har en plikt til å opplyse arbeidsgiver om status rommer i realiteten to situasjoner. Det første er om arbeidsgiver i en ansettelsesprosess kan spørre om hivstatus. Det andre er om arbeidsgiver har rett til å kreve at arbeidssøkere og/eller ansatte gjennomgår en medisinsk undersøkelse.

Å pålegge noen å fortelle om hivstatus må anses som et inngrep i den enkeltes integritet. Ifølge Breisteinsutvalget (NOU 2001 nr. 4 Helseopplysinger i arbeidslivet) bør en plikt til å utlevere helseopplysninger og en plikt til å underkaste seg helseundersøkelser i arbeidsforholdet ha klar hjemmel i lov. Ved vedtakelsen av ny arbeidsmiljølov (Lov 17.  juni 2005 nr. 62 om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. - Aml.) fikk man to nye bestemmelser, §§ 9-3 og 9-4, som regulerer arbeidsgiveres mulighet til å innhente helseopplysninger og å kreve medisinske undersøkelser av arbeidssøkere og arbeidstakere. I en intrervjusituasjon er det kun opplysninger som er «nødvendige for å utføre de arbeidsoppgaver som knytter seg til stillingen» som kan kreves oppgitt. I forarbeidene (NOU 2004 nr. 5 Arbeidslivsutvalget, Ot.prp.nr.49 (2004-2005) Om lov om arbeidsmiljø, arbeidstid.) er det presisert at det følger av «nødvendighetskravet» at det kun er de «strengt saklige» formål som kan ivaretas.

Forutsetningen for at arbeidsgiver skal kunne kreve informasjon om hivstatus må være at utførelsen av jobben innebærer en risiko for at andre kan smittes. Ut fra den kunnskapen vi har i dag er det vanskelig å tenke seg særlig mange slike situasjoner.

Har man nedsatt fysisk/psykisk yteevne pga. hiv kan dette være relevant. Dette må imidlertid vurderes opp mot hva den konkrete stillingen innebærer av fysisk/psykisk ytevevne. Arbeidsgiver har lov til å spørre om søkeren kan oppfylle de krav som stilles til stillingen. En hivpositiv søker er ikke forpliktet til å oppgi årsaken til at man ikke kan oppfylle slike krav, men må som andre søkere vurdere sin egen helsetilstand i forhold til de krav som stillingen medfører.

I Aml. § 9-4 finner vi bestemmelsen om når helseundersøkelser kan kreves. Det presiseres i forarbeidene til arbeidsmiljøloven at «medisinske undersøkelser er så inngripende at det bør begrenses til det strengt nødvendige». Tre situasjoner er spesifisert i lovteksten:

a) når det følger av lov eller forskrift. For hivpositive har man enkelte bestemmelser som her vil være aktuelle. Det er blant annet slik at piloter må la seg teste for hiv, er det snakk om en førstegangsutstedelse av flysertifikat vil dette bli nektet.

b) ved stillinger som innebærer særlig risiko; dette viser til stillinger hvor utøveren rutinemessig kommer i situasjoner hvor feil vil få store konsekvenser. Sjåfører må for eksempel finne seg i tester av syn.

c) når arbeidsgiver finner det nødvendig for å verne liv eller helse; dette er et strengt vilkår.  Ifølge forarbeidene skal "...nødvendighetskriteriet her tolkes strengt; faren må være alvorlig og fremstå som konkret, nærliggende og sannsynlig".

Det må påpekes at disse bestemmelsene uttømmende regulerer de tilfeller hvor arbeidsgiver kan kreve informasjon om helsetilstanden. Dette innebærer også at arbeidsgiver ikke kan gå utover de grenser loven setter ved et samtykke fra arbeidstakeren.

HivNorge jobber for at hivpositive skal ha mulighet til å fortelle om diagnosen på sitt arbeidssted uten at dette får negative konsekvenser for den enkelte. Dette forutsetter imidlertid at bedriftsledelsen og de ansatte har korrekt og oppdatert kunnskap om hvordan hiv ikke smitter og hva det innebærer å leve som hivpositiv i dag. Den nylig fremlagte undersøkelsen stadfester at det er langt frem til det tidspunktet hvor vi kan anbefale våre medlemmer om å være åpne på jobben uten en grundig vurdering av konsekvensene.