Ny straffebestemmelse

1. oktober 2015 fikk straffeloven av 2005 sin ikrafttredelse. Det innebærer at § 155 erstattes av to nye bestemmelser §§ 237 og 238. I juni ble det avsagt en dom i Stavanger tingsrett som gir veiledning på i hvilken grad det å stå på vellykket behandling er straffefrigjørende.

For å ta konsekvensen av bortfallet av § 155 først, så er det etter de nye bestemmelsene fremdeles forbundet med straffeansvar å overføre smitte eller utsette noen for risiko for smitteoverføring. En viktig endring er at det nå er innført en samtykkebestemmelse; denne gjelder for gifte og registrerte partnere. Dette innebærer at det nå ikke er noe i veien for at par der den ene partneren er hivpositiv kan lage barn etter naturmetoden når partneren er informert om hivstatus.

Videre er det ikke lenger et vilkår for straff at man har skjellig grunn til å tro at man er smittet, men at enhver som smitter eller utsetter noen for smittefare kan straffes. Dette gjør at en faktisk overføring er straffbart uavhengig av om man er klar over status, også den som har en seksuell adferd som ikke er ansvarlig og utsetter andre for risiko – uavhengig av om hivstatus er fastlått.

Et spørsmål som har stått ubesvart er hvorvidt det å være hivpositiv på vellykket behandling er straffbart, sto ubesvart før og gjør det også etter den nye lovteksten. Her kommer en nylig avsagt dom fra Stavanger Tingrett med en avgjørelse som gir en brukbar veiledning. Sakens faktiske sider vil ikke bli gjenstand for drøfting her, men rettens vurderinger og den sakkyndiges uttalelser er i samsvar med hva HivNorge i lengre tid har ment. 

Retten vurderer i hvilken grad den fornærmede er utsatt for smittefare, og tar utgangspunkt i en høyesterettsdom fra 2006 der det gis uttrykk for at det er straffbart også der det er relativt lite sannsynlig med smitte. Videre peker den på at departementet i Ot.prop. nr. 22 (2008–2009) om lov om endringer i straffeloven mener at det må foretas en konkret vurdering av smitterisikoen ved ubeskyttet sex og om denne er av et omfang som er straffbart når en hivpositiv er på behandling. I saken vi her bygger på, var den hivsmittete på behandling og hadde virusmengde i blodet som ikke var målbare.

Retten bygger på det faktum at den hivpositive og partneren ellers ikke hadde andre kjønnsykdommer eller sår slik at det ikke var andre forhold som påvirker en eventuell smittefare. Smittefaren er i sakkyndiges uttalelse vurdert som meget lav.

”Samlet sett er det likevel svært liten risiko for smitteoverføring selv ved reseptiv analsex hvis den HIV-positive står på behandling, ikke har pågående sår eller andre kjønnssykdommer og ikke har detekterbart virus. Risikoen kan ikke sies å være null, men den er svært lav – et mulig (men usikkert) anslag er 1: 2500 risiko per eksponering.”   

Dette er noe som retten tar hensyn til, og vurderer det slik at risikoen for smitteoverføring er for utilstrekkelig til at det kan avsies fellende dom for forholdet.  Retten redegjør dessuten for skyldkravet som er forsett eller uaktsomhet og legger til grunn at den hivpositive på bakgrunn av blant annet legens råd og kjennskap til eget virusnivå ikke så at han representerte noen smittefare. Retten vurderer at det ikke foreligger skyld ettersom vedkommende ikke hadde virus i blodet og fra sin lege hadde fått beskjed om at det var medisinsk forsvarlig å ha ubeskyttet sex med sin kone. I den forbindelse merker vi oss at det i rettens begrunnelser uttales at vellykket behandling for hiv representerer en mindre smittefare enn bruk av kondom.

Dommen medfører ikke at det på generelt grunnlag kan sies at en hivpositiv på behandling ikke kan straffes for å ha ubeskyttet sex, men gir i første rekke en god veiledning i hva som er innenfor forsvarlig seksuell adferd. Dommen gjelder for den gamle § 155, men de samme vurderinger må ligge til grunn for vurderingen av straffbarhet etter § 237 og 238. 

Forøvrig jobber HivNorge fortsatt for at Syse-utvalgets utredning (NOU 2012:17 Om kjærlighet og kjøletårn) skal behandles i departementet med forslag om lovendringer.