Plikten til å bidra til smitteveiledning og -oppsporing

Lov om smittsomme sykdommer gir den som er smittet av hiv en rekke rettigheter, men også plikter. Én av disse er å bistå i smitteoppsporing. Hva betyr dette egentlig og hvor langt går plikten? Det som er på det rene, er at det å bistå i smittesporing er et viktig hjelpemiddel i å begrense spredning av viruset og holde antallet nysmittede på et lavt nivå.

Plikten er beskrevet i smittevernlovens § 5-1 2. og 3. ledd. Andre ledds første setning sier følgende om plikten til smitteoppsporing: «En smittet person med en allmennfarlig smittsom sykdom har plikt til å gi nødvendige opplysninger om hvem smitten kan være overført fra.» Videre sier tredje ledd at «En smittet person med en allmennfarlig smittsom sykdom har plikt til å ta imot den personlige smittevernveiledning som legen gir for å motvirke at sykdommen blir overført til andre, og plikt til om nødvendig å la seg isolere».

Bestemmelsen i andre ledd viser til plikt til å medvirke til at kilden for smitte kan spores, slik at vedkommende kan kalles inn til testing og bringes på behandling. Bestemmelsen i tredje ledd er et virkemiddel for å hindre at smitte blir overført videre fra den som mottar smitteveiledning. Alternativet med isolering brukes ikke.

Det er ytret fra enkelte hold at det kan være vanskelig å få nydiagnostiserte til å bidra til å fastslå hva som er smittekilden eller om andre er utsatt for smittefare. I mange tilfeller er man redd for å fortelle hvem man har hatt ubeskyttet sex med, både fordi man ikke ønsker å tyste, men også fordi man har hatt mange sexpartnere og frykter at noen av disse skal få vite om at man har fått påvist hiv.

Ettersom smittevernloven bygger på prinsippet om frivillig medvirkning, kan den som er smittet ikke pålegges å bidra i smitteoppsporingen. Pasientens lege har bare mulighet til å informere om plikten og oppfordre pasienten til å opplyse om sine sexpartnere eller be vedkommende om å ta kontakt med legen.

Som nevnt over er formålet med smitteoppsporing ikke bare å finne smittekilden, men også få andre som den nysmittede har hatt ubeskyttet sex med til å teste seg. Dette er viktig ettersom man vet at en nysmittet gjerne er mer smittsom enn en som har båret viruset en tid eller er på behandling. I arbeidet med å få avdekket flest mulig smittede slik at disse kan teste seg og komme på behandling, er det å bistå i smitteoppsporing et viktig virkemiddel.

Det at mange vegrer seg for å opplyse om seksualpartnere er forståelig, og det er derfor ikke slik at plikten til å unnlate å medvirke utløser sanksjoner.  Det er to grunner som oftest blir vektlagt av den som skal bidra i en eventuelle smittesporing. Frykten for å bli avslørt og frykten for å bli utsatt for straffereaksjoner.

Frykten for å bli avslørt vil alltid være der med mindre man er åpen om sin hivstatus, og det er det de færreste som er, særlig på et tidlig tidspunkt etter at smitten er oppdaget.  Dette er følgelig et psykologisk aspekt og noe som henger ved det stigma som fremdeles hefter ved det å ha en hivinfeksjon. Hvorvidt dette er en ubegrunnet frykt, skal jeg ikke ha noen meninger om, men det som er klart er at smittesporing kan gjøres helt anonymt uten at de som er opplyst å være sexpartnere til den smittede navngis. Viktig er det å være klar over at resultatet av eventuell smittesporing ikke blir kjent for den som har medvirket til at kilden ble kjent.

Med frykten for straffereaksjoner siktes det til frykten for å bli anmeldt for å ha utsatt noen for smittefare eller ha overført smitte. Det er viktig å understreke at sporingen kan gjøres anonymt – noe som skjer i de aller fleste tilfeller. I tillegg kommer legens taushetsplikt. Legen vil ikke fortelle hvem som har bidratt med opplysninger i forbindelse med smittesporing verken til den eller de som er potensielle smittekilder eller de man kan ha smittet. Faren for å bli anmeldt på bakgrunn av plikten i smittevernloven er følgelig ubegrunnet.

Smittevernlovens bestemmelser om smitteoppsporing og smitteveiledning er viktige virkemidler for å begrense smitte, ettersom det viktigste virkemiddel vi har er testing og å få folk som er smittet på tidlig behandling.