Det er ingen skam å snu

Rett før jul i fjor la regjeringen fram forslag til ny spesiell del av straffeloven. Blant over to hundre bestemmelser som er gjennomgått er én kjent som nåværende § 155.

For uinnvidde kan det være greit med en rask gjennomgang av hva som er dagens rettstilstand. Paragrafen fikk, med unntak av en endring i 2003, sin nåværende utforming i forbindelse med at smittevernloven ble vedtatt i 1994. Formålet med bestemmelsen er å hindre utbredelse av såkalte "allmennfarlige smittsomme sykdommer". Det som er gjort straffbart etter § 155 er å utsette noen for smittefare for en slik sykdom. På tross av at det er 34 sykdommer som er definert som "allmennfarlige" har § 155 kun vært benyttet ovenfor hivpositive. Da det er samfunnet som skal beskyttes med bestemmelsen, kan ikke enkeltpersoner samtykke til å la seg utsette for risiko. Med samme begrunnelse er det også slik at det som er gjort straffbart er å utsette noen for smittefare, det er ikke en forutsetning at den andre parten faktisk blir smittet.

I sitt forslag til ny straffelov viderefører regjeringen dagens paragraf i to nye bestemmelser.

Når det gjelder hva som er gjort straffbart er det få endringer. Det er ett lyspunkt og det er at regjeringen nå åpner for at samtykke fritar for straff mellom ektefeller og samboende, men ærlig talt det skulle da bare mangle. HivNorge er imidlertid sjokkert over at regjeringen ikke valgte at samtykke fritar på generelt grunnlag. På dette punktet er regjeringen klar over at de er på kollisjonskurs med Unaids, hvilket de også påpeker i forarbeidene. Vi har sagt det før og sier det igjen; at Norge bevisst går mot anbefalinger gitt av Unaids er pinlig internasjonalt!

Enkelte punkter er presisert. For det første gjelder dette at aktsom bruk av kondom fritar for straff. For det andre påpeker regjeringen i proposisjonen at bestemmelsen gjelder for alle "allmennfarlige smittsomme sykdommer". Vi leser dette som en påpeking av at også andre pasientgrupper kan komme i et straffeansvar uten at det er nærmere spesifisert hvem man har i tankene. Hvis det er slik at regjeringen tenker seg en utvidelse av anvendelsesområdet for bestemmelsen må dette presiseres tydeligere. De som da risikerer å bli straffet har et krav på å få vite om dette.

Regjeringen påpeker i proposisjonen at de ønsker å videreføre at det er risiko for smitte som skal kunne straffes: "Etter straffeloven 1902 § 155 er det som nevnt tilstrekkelig at det skapes en fare for smitte av en allmennfarlig sykdom. Departementet anser det ønskelig at denne risikoatferden stadig er kriminalisert". Det er viktig å huske at "risikoatferd" i denne sammenhengen i all hovedsak er frivillig sex mellom voksne mennesker. Det er dette departementet sier at de ønsker å kriminalisere.

Departementet er heller ikke tydelige på hvor stor risikoen må være for at man skal kunne komme i straffeansvar. Uklarheten som eksisterte etter gammel bestemmelse er videreført i det nye forslaget og regjeringen evner ikke å fortelle hivpositive hvordan de skal opptre for å unngå straff!

Løsningen med en videreføring av bestemmelsen begrunnes med at bestemmelsen virker forebyggende og at samfunnet således er i behov av den. Departementet fremviser en klokkertro på at bestemmelsen er med på å hindre utbredelsen av de såkalte allmennfarlige smittsomme sykdommene. HivNorge mener at dette er naivt da straff er et uegnet virkemiddel i forhold til forebygging.

Synspunktet har også støtte i det medisinske miljøet. I en kronikk i Aftenposten 18. desember 2008, skriver professor Frøland følgende: "Hensikten med § 155 er å forebygge smittespredning og slik beskytte samfunnet... Ikke fra noe land som har innført tilsvarende lovparagrafer, har man kunnet dokumentere noen effekt på spredningen av HIV." Han hevder tvert i mot at det er grunn til å anta at praktiseringen av bestemmelsen har hatt den motsatte effekt.

Lovforslaget bærer preg av at departementet ikke har god nok kjennskap til verken hiv eller andre smittsomme sykdommer. Forslaget avslører også at departementet lar moralske føringer være styrende for utformingen av straffebestemmelser. Resultatet blir dårlig juridisk håndverk og en lovtekst som er umulig å innrette seg etter, både for hivpositive og rettshåndhevere. Vi vet at det er flere enn oss som sitter igjen med en flau smak i munnen over at helse- og justisdepartement ikke har prestert bedre enn dette.

Tør vi minne våre politikere om fjellvettregel nummer åtte: Vend i tide, det er ingen skam å snu!