Smittefrykt og straff

Det er nå litt over ett år siden høringsfristen for Syseutvalgets anbefalinger i NOU 2012:17 ”Om Kjærlighet og Kjøletårn” gikk ut. HivNorge er bekymret for at liberaliseringen på strafferettens område som utvalget la opp til, blir liggende i skuffen og at noen av de positive tiltakene som blir anbefalt, ikke blir gjennomført.

Utvalget bestod av tolv medlemmer. Ett medlem tok dissens og ønsket ikke eget straffebud for overføring av alvorlige sykdommer. To av medlemmene tok dissens på at smittefare skal rammes av lovforslaget, de mente med andre ord at smitte må ha funnet sted om det i det hele tatt skal kunne bli snakk om påtale.

De viktigste endringene i flertallets forslag til § 237 er at det er en persons adferdsmønster som er avgjørende for at straff skal komme til anvendelse i de tilfeller smitte ikke er overført, at samtykke ikke er knyttet opp mot samlivsform, men det er innført formkrav, og at det tas inn i bestemmelsen at der det er gjort smitteverntiltak skal tiltale ikke tas ut.

Syseutvalgets flertall går inn for at det fortsatt skal være en egen bestemmelse i straffeloven som gjør det straffbart å utsette noen for risiko for å bli smittet med en sykdom som kan medføre betydelig skade på kropp eller helse. Dette er en endring i forhold til de vedtatte bestemmelser som knytter straffbarhet opp mot smittevernlovens begrep ”allmennfarlig smittsom sykdom”. Utvalgslederen karakteriserte selv utvalgets forslag til ny straffelov som en forsiktig liberalisering.

HivNorge mener som utvalgets flertall at det bør være en egen bestemmelse i straffeloven om smitteoverføring mellom mennesker av sykdommer som medfører betydelig skade på kropp eller helse. Å ikke ha en slik regel tilsier ikke nødvendigvis at tilfeller av smitteoverføring ikke kan straffeforfølges. Generelle regler om kroppsskade kan komme til anvendelse, men det vil gi en mer usikker rettstilstand enn ved å ha en spesialbestemmelse.

UNAIDS ser helst at det ikke er egne bestemmelser om straff for overføring av smittsomme sykdommer, men i Norge har vi ikke tradisjon for å ha såkaltee ”prosecutorial guidelines” slik UNAIDS anbefaler, så en egen bestemmelse er den enkleste veien for rettsikkerhet for hivpositive.

HivNorge vil bemerke at utvalgets forslag til endring som innebærer at bestemmelsen ikke knyttes opp til smittevernlovens begrep ”allmennfarlig smittsom sykdom”, er en liberalisering som gjør bestemmelsen mer dynamisk, i den forstand at det er en reell risiko for overføring av en sykdom som medfører betydelig skade på kropp og helse som er avgjørende for bestemmelsens omfang.  Ettersom det ikke er tradisjon for å lage spesielle retningslinjer for politi og påtalemyndighet, vil behovet for en spesiell straffebestemmelse være å foretrekke.

HivNorge mener det må være en forutsetning at bestemmelsen gjøres allmenn og dynamisk slik at den gir en mulighet for å ilegge straff for smittespredning der vilkårene ellers er til stede.  I de tilfellene der smitte er overført vil det, dersom de generelle vilkår for straff er til stede, være et behov for en egen bestemmelse. Dette ligger etter vårt syn innefor UNAIDS’ anbefaling om at straffebestemmelser som kan knyttes mot hiv skal brukes i samsvar med medisinsk kunnskap og forsvarlige rettsprinsipper.

HivNorge mener at tilfeller der straff for overføring av smitte mellom personer kan være berettiget, må regelen begrunnes i individhensyn og ikke ut fra et folkehelseperspektiv.  For øvrig vil vi understreke at kondombruk er begge parters ansvar, og det er som kjent også den beste beskyttelse mot andre seksuelt overførbare infeksjoner.

HivNorge har i likhet med UNAIDS’ anbefaling alltid ment at straff kun skal benyttes når smitte faktisk er overført, ved forsett eller grov uaktsomhet, noe vi også presiserte i vårt høringssvar. Betegnelsen ”å utsette noen for risiko” skal etter vår mening ikke medføre tiltale eller straff.

Dessuten mener vi at vellykket behandling skal sidestilles med bruk av kondom. Det betyr etter vår oppfatning at smitteverntiltak som må sies å være forsvarlig i straffelovens forstand, er iverksatt. Etter HivNorges mening utgjør ikke en hivpositiv på vellykket antiretroviral behandling noen risiko for smitteoverføring og bør derfor ikke omfattes av bestemmelsen. Et informert samtykke må kunne frita for straffeansvar, og det bør ikke være krav om at dette skal skje i forbindelse med smitteveiledning fra helsepersonell.