Helsepersonell og taushetsplikt

At helsepersonell har taushetsplikt er noe vi alle vet og som vi har fått høre utallige ganger - men hva ligger egentlig i dette begrepet?

At helsepersonell har en lovpålagt taushetsplikt følger av helsepersonelloven § 21 (Lov 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell mv.). Taushetsplikt er en plikt til å forhindre at bestemte opplysninger ikke kommer videre til andre. Som helsepersonell er det opplysninger om pasienters legems-, sykdoms- eller personlige forhold man har taushetsplikt om. I tillegg til en plikt til å tie innebærer taushetsplikten også en aktiv plikt for helsepersonell til å hindre uvedkommende i å få tilgang til pasientopplysninger. Dette innebærer blant annet krav til forsvarlig oppbevaring av skriftlige opplysninger om pasienten. Et hyppig omtalt problem i forhold til taushetsplikt er at det snakkes mellom for eksempel behandlere om pasienter i påhør av andre. Dersom dette skjer og pasienten det snakkes om kan identifiseres av andre er dette et brudd på taushetspliktreglene.

Taushetspliktsreglene gjelder også mellom helsepersonell. Det er med andre ord ikke slik at man som ansatt på et sykehus skal ha tilgang til opplysninger om alle pasientene der. I helsepersonelloven § 25 finner vi bestemmelsen om utveksling av taushetsbelagt informasjon mellom helsepersonell. Det følger av denne at slik utveksling kun kan skje når det er nødvendig for behandling og oppfølging av pasienten. Med andre ord kan opplysninger kun gis til samarbeidende personell som trenger opplysningene for å yte helsehjelp til pasienten. Opplysninger kan gis til helsepersonell både i egen virksomhet og i ekstern virksomhet. Det skal føres i journal at annet helsepersonell er gitt tilgang til informasjon (Dette følger av helsepersonelloven § 45). Den enkelte pasient har anledning til å motsette seg at opplysninger utveksles mellom helsepersonell. Denne retten følger av helsepersonelloven §§ 25 og 45 samt pasientrettighetsloven § 5-3 (Lov 2. juli 1999 nr. 63 om pasientrettigheter). Retten til å nekte slik informasjonsutveksling forutsetter at pasienten gir uttrykkelig beskjed. For at en slik rettighet skal være reell og ikke kun en papirrettighet må helseinstitusjonene ha gode rutiner for å informere pasientene om regelverket. I forarbeidene til helsepersonelloven § 45 står følgende om dette: ”Pasienten må blant annet bli informert om at han eller hun kan be om at særlig sensitive opplysninger sperres for innsyn fra annet helsepersonell, og/eller han eller hun kan be om at opplysninger ikke skal utleveres til andre virksomheter, uten etter samtykke.” (Ot.prp. nr. 51 (2008-2009) om helseregisterloven og helsepersonelloven pkt 11.2 merknader til helsepersonelloven § 45)

Det er viktig å være klar over at det også kan være andre rettslige grunnlag for utveksling av taushetsbelagt informasjon. Et viktig grunnlag i denne sammenhengen er samtykke. Dersom du som pasient sier ja til at informasjon kan overbringes er dette grunnlag godt nok. Når det gjelder hiv gir også smittevernloven den behandlende legen i enkelte situasjoner mulighet til å avvike fra taushetsplikten. Hvilke situasjoner dette kan være og hva som kan gis av informasjon reguleres inngående i smittevernloven § 2-2 (Lov 5. august 1992 nr. 55 om vern mot smittsomme sykdommer). Rent overordnet kan vi si at denne bestemmelsen kan benyttes når noen er eller har vært utsatt for risiko for å bli smittet av hiv. Ifølge lovteksten er det et grunnvilkår at det er ”overveiende sannsynlig at det er eller har vært fare for overføring av en allmennfarlig smittsom sykdom”. Det er med andre ord ikke tilstrekkelig at man tror at det har vært en faresituasjon. Det skal være ”overveiende sannsynlig” at en slik situasjon har vært eller vil oppstå. Det er også et grunnvilkår at før taushetsplikten kan brytes så skal legen forsøke å oppnå medvirkning eller samtykke fra den som lever med diagnosen. Det vil si at han skal forsøke å få den som lever med hiv til selv å gi informasjonen til den som har vært i en faresituasjon eller han skal forsøke å få samtykke fra pasienten til å formidle informasjonen videre. Når det gjelder hvilke informasjon som kan gis videre gjelder dette kun opplysninger som er helt nødvendige i den konkrete situasjonen.

Smittevernloven § 2-2 lister videre konkret opp de ulike situasjonene der informasjon kan gis videre og til hvem informasjonen kan gis. I en konkret situasjon hvor det har vært eller er en fare for risiko for hiv må man med andre ord se om § 2-2 dekker situasjonen og om de konkrete vilkårene for å bryte taushetsplikten faktisk er oppfylt.