Dømt etter § 155 ut av landet?

En person som dømmes for brudd på straffeloven § 155 risikerer å bli utvist fra Norge. Det har nylig blitt avsagt en dom i Oslo Tingrett som sier noe om betydningen hivdiagnosen har for vurderingen i slike saker. Før jeg går inn på den konkrete saken vil jeg si noe om regelverket.

Den som ikke er norsk statsborger kan ifølge utlendingsloven (se note 1) utvises fra Norge. Spesielt er dette aktuelt dersom man er dømt for et straffbart forhold. Hvorvidt en person kan utvises har sammenheng med hva slags type oppholdstillatelse man har i Norge, og hvor lang straff man kan idømmes for lovbruddet. Et vedtak om utvisning betyr at man må forlate landet. Samtidig gis det et varig eller tidsbegrenset forbud mot innreise i Norge, som også som hovedregel gjelder i alle andre Schengenland.

Før et vedtak om utvisning kan treffes skal det foretas en såkalt forholdsmessighetsvurdering. Alvorlighetsgraden av lovbruddet vurderes, satt opp mot med personens tilknytning til riket. Både tilknytningen til Norge og til personens hjemland skal vurderes.

Strafferammen for brudd på § 155 er seks år. HivNorge er kjent med at flere av de som er dømt for brudd på bestemmelsen er utvist fra landet. Den konkrete saken, som var oppe til vurdering i Tingretten tidligere i år, gjaldt en mann som var dømt for brudd på § 155, og som hadde sonet sin straff på ti måneder. Det som var temaet for retten var forholdsmessighetsvurderingen, hvilke momenter som er relevante i vurderingen, og hvilken vekt de enkelte momentene skal ha (se note 2).

Det som er av særskilt interesse i denne saken er betydningen av en hivdiagnose for forholdsmessighetsvurderingen. Utlendingsnemnda (UNE) vurderte at det var tilgjengelig og adekvat behandling for hiv i mannens hjemland. UNE viste videre til at en hivdiagnose ikke gir grunnlag for opphold på humanitært grunnlag, fordi det ikke er en akutt og livstruende sykdom. De utøver denne praksisen i søknader om oppholdstillatelse, og vurderte at siden hiv ikke er livstruende så har det liten betydning også i forholdsmessighetsvurderingen i utvisningssaker.

Dette blir blankt avvist som feil av retten.

Retten legger også til grunn at det er tilgjengelig og adekvat behandling i mannens hjemland. De påpeker likevel at behandlingen er langt dårligere enn det mannen får i Norge. Retten viser til at helsevesenet i mannens hjemland er preget av mange års konflikter, og at det er et langt mer ustabilt tilbud enn i Norge. Videre viser retten til at dersom en person har flere avbrudd i behandlingen, kan det føre til resistensproblematikk. En sakkyndig lege med erfaring fra et naboland var innkalt som vitne. Han påpekte at i det landet han hadde kjennskap til, så finnes det alarmerende forekomster av resistent virus. Retten antar at situasjonen er lik i mannens hjemland og påpeker følgende:

”På denne bakgrunn finner retten det åpenbart at risikoen for å utvikle aids øker betydelig ved flytting til … Dersom saksøker utvikler aids vil det være meget stor risiko for at denne immunsvikten medfører at han dør. Dette gir ikke grunnlag for å sette Unges vedtak tilside, men det skal tillegges stor vekt ved forholdsmessighetsvurderingen.”

Retten behandler videre de sosiale aspektene ved å leve med hiv i mannens hjemland. Rapporter lagt frem i retten viser at hivpositive i dette landet er den mest diskriminerte gruppen mennesker. Det er vanskelig for en hivpositiv å skjule sin diagnose på grunn av det behandlingsopplegget som er vanlig. Retten påpeker at mannen vanskelig vil klare å skjule sin hivdiagnose i hjemlandet, noe som vil føre til sterk diskriminering. Retten mener at det følgelig vil bli meget vanskelig for mannen å etablere seg i sitt hjemland. Retten kritiserer UNE indirekte ved å påpeke at de i avslaget overhode ikke har behandlet de sosiale konsekvensene av diagnosen.

Det er ikke slik at det aldri vil være grunnlag for å utvise en som lever med hiv. Som sagt er det flere faktorer som spiller inn, både tilknytning til riket og hvor alvorlig lovbruddet man er dømt for er. Det denne dommen viser er i imidlertid at i en utvisningssak skal alle aspekter ved det å leve med hiv i personens hjemland være med i forholdsmessighetsvurderingen. Utlendingsmyndighetene kan ikke kun konstantere at det eksisterer et adekvat og tilgjengelig behandlingstilbud, og på grunnlag av det se bort fra øvrige aspekter ved det å leve med hiv.

 

Noter
1) Lov av 15. mai 2008 om utlendingers adgang til riket §§ 66 flg.
2) Retten vurderte gyldigheten av UNEs vedtak etter tidligere utlendingslov. Forholdsmessighetsvurderingen er imidlertid lik etter ny lov og dommen har således fremdeles relevans