criminal_law_bulletin

Opplysningsplikt for hivpositive

I en sak HivNorge hadde for Rådet for legeetikk i 2011 slås det fast at dagens lovgivning ikke pålegger en hivpositiv pasient å opplyse om sin status. 

Rådet oppfordrer legeforeningen til å vurdere om dette er akseptabelt og oppfordrer til å ta det opp med Helsedirektoratet.

Denne oppfordringen gjør problemstillingen aktuell og jeg vil i denne utgaven av spalten redegjøre for rettstilstanden og hvordan HivNorge stiller seg til problemstillingen og hvorfor.

Det blir slått fast i at det ikke er noen plikt til å opplyse om hivstatus utover det som ligger i smittevernloven. Dette blir bekreftet av Helsedirektoratet og er i tråd med HivNorges tolkning av regelverket. Plikten til å opplyse er knyttet opp mot plikten til å la seg teste dersom man har mistanke om at man er smittet med hiv, og dermed bidra til smittesporing. Det følger av smittevernlovens § 5-1 at den som er smittet av en allmennfarlig smittsom sykdom har plikt til å opplyse om dette, og hvor smitten kommer fra. Dette gjelder bare denne ene gangen, og man har ikke har plikt til å opplyse om dette på egenerklæringsskjema i forkant av en operasjon. Dette er Helsedirektoratets tolkning av bestemmelsen som er sammenfallende med HivNorges.

Rådet for legeetikk sier: Rådet har satt pris på å få behandle denne saken som er av stor prinsipiell betydning. Et vesentlig punkt er hva som bør eller skal forventes av pasienter som er bærere av alvorlige smittsomme sykdommer når det gjelder å informere personer som de kan utsette for smitte, det være seg helsepersonell som skal foreta kirurgiske inngrep, som i dette eksempelet, eller, for eksempel, seksualpartnere. Slik Rådet forstår Helsedirektoratet, er dette ene og alene opp til bærere av sykdommen å avgjøre. Slik Rådet leser siste ledd i § 5-1 i Smittevernloven, er en slik lovforståelse ikke åpenbar da det bl. a. står at den som er bærer av smitte har ”..plikt til å ta imot den personlige smittevernveiledning som legen gir for å motvirke at sykdommen blir overført til andre.”.  Rådet mener dette kan tolkes slik at pasienten også har en plikt til å sørge for at andre ikke utsettes unødig for smitte. Rådet vil derfor også be Legeforeningen vurdere andre sider enn de legeetiske i spørsmålet om hva leger bør forvente av opplysninger fra pasienter i slike situasjoner, og eventuelt diskutere det med lovgiver.

Legeforeningens juridiske direktør Anne Kjersti Befring uttaler til Dagens medisin at de deler Helsedirektoratets tolkning av loven, men at sykehuset kan stille krav om at pasienten oppgir smittestatus før operasjon. Hun sier videre at det er sykehuset som selv må innhente opplysningene. Hun mener at henvisende lege kan oppgi dette dersom det er grunn til å tro at pasienten ikke vil motsette seg det. Det er altså to forhold som kommer på spissen, pasientens opplysningsplikt og legers forhold til taushetsplikt.

Rådet gir i sin vurdering uttrykk for at det i smittevernlovens § 5-1 tredje ledd ligger en plikt til å opplyse om hivstatus i forbindelse med et planlagt kirurgisk inngrep. Dette er å legge noe annet i bestemmelsen enn det lovgiver har ment. Loven sier at den som har en allmennfarlig smittsom sykdom har ”plikt til å ta imot den personlige smittevernveiledning som legen gir for å motvirke at sykdommen blir overført til andre,” dvs. plikt til å bidra til smittesporing. Det er ikke dekning i lovtekst eller forarbeider for den tolkning rådet tar til orde for. Det er følgelig ingen juridisk plikt til å opplyse om hivstatus, men det må være opp til den hivpositive å vurdere om man vil opplyse om sin status. Når man vet at det er lite, eller ingen risiko for blodsmitte fra en hivpositiv på vellykket behandling, er det ikke behov for å kreve at hivpositive oppgir smittestatus før operasjon slik Befring gir uttrykk for. I alle fall ikke av smittevernhensyn. Det må kunne forventes at sykehuset har rutiner for å håndtere blodsmitte slik at helt dagligdagse operasjoner skal kunne gjennomføres.

Et poeng er at hivpositive bør gi opplysninger om hivstatus i forbindelse med kirurgiske inngrep, ikke minst av hensyn til egen helse, men også for at sykehusets rutiner for eventuell blodsmitte skal kunne effektueres hvis uhellet skal være ute. Vår erfaring er at dette blir gjort, og at de fleste hivpositive anser det som adekvat å gi informasjon om status i slike situasjoner. Mange vegrer seg likevel for å fortelle om sin hivstatus i frykt for at opplysningene spres til flere enn de som strengt tatt trenger å få slik informasjon.  

Befring berører anvisende leges plikt til å gi opplysninger om hivstatus. Det er ikke tilstrekkelig at legen vurderer at pasienten ikke har noe mot at opplysninger gis. Det er krav om at det innhentes samtykke fra pasienten og at dette samtykke er uttrykkelig. Vi kan ikke forstå taushetsplikten i lov om helsepersonell annerledes.

Denne saken har flere sider av prinsipiell karakter og rådet har behandlet den grundig. Det er viktig at helsepersonell får tilstrekkelig og adekvat informasjon om pasienters hivstatus, men ikke på tvers av personvernhensyn. Det er derfor viktig og riktig at det er den hivpositive selv som skal vurdere om og når det skal opplyses om status. Det er hensynet til pasienten som kommer først, men det er nødvendig at det er tillit mellom pasient og lege. For å oppnå dette må man som hivpositiv pasient være trygg på at informasjon ikke spres og at taushetsplikten respekteres i alle ledd, noe som ikke alltid er tilfelle i dag.

 

lovboken