HivNorge peker i sitt høringssvar på at ved forrige revisjon av smittevernloven var hiv – en lite smittsom, men svært alvorlig diagnose, som særlig har rammet noen begrensede til dels stigmatiserte grupper i samfunnet – førende for lovens utforming.  

Forslaget til ny smittevernlov er bygget på erfaringene fra koronapandemien, en pandemi som rammet hele samfunnet med svært inngripende tiltak rettet mot befolkningen. HivNorge skriver i sitt høringssvar at det ikke er uventet at loven da utformes annerledes. – Det er viktig at smittevernloven både passer for et lite utbrudd som rammer en særlig gruppe og for en pandemi, sier Halvor Frihagen, politisk og juridisk rådgiver i HivNorge.  

Det foreslås blant annet å lovfeste at det er regjeringen, ikke underliggende etater, som har ansvaret for nasjonale smitteverntiltak. Etter dagens lov kan Helsedirektoratet innføre nasjonale smitteverntiltak. I tråd med dette var det direktoratet som fattet det første vedtaket 12. mars 2020 om å innføre omfattende tiltak for å håndtere koronapandemien. Kort tid etter overtok regjeringen den oppgaven. 

HivNorge ser behovet for at ansvaret for slike tiltak løftes fra underliggende etater, men er skeptisk til de svært vide fullmakter som gis regjeringen i utkastet. – Vi forstår at regjeringen må ha vide fullmakter i en krise, sier Frihagen. – Samtidig er det Stortinget som skal vedta lover. Vi foreslår derfor at en forskrift som gis etter denne fullmakten skal sanksjoneres av Stortinget innen en kort frist, for eksempel 30 dager, og at om slik sanksjon ikke gis faller forskriften bort automatisk. 

Frivillighet nødvendig for å lykkes 

I møtet med hiv har frivillighet vært sentralt. Det har vært svært viktig å bygge tillit mellom gruppene som rammes av hiv, både de som er utsatt for å bli smittet og de som allerede lever med hiv og slik kan smitte andre.  

HivNorge peker i sitt høringssvar på at det er helt sentralt at frivillighet og legens taushetsplikt består som den helt klare hovedregel. Frivillighet og tillit til taushetsplikt er sentralt for at mennesker som er rammet av stigmatiserende diagnoser søker helsehjelp. 

– Det har vært et svært begrenset antall tvangsvedtak i hivhistorien, og vår erfaring har vært at leger svært sjelden har brukt hjemmelen til å bryte taushetsplikten i forbindelse med smittesporing, sier Halvor Frihagen. – HivNorge er glad for at departementet ser at tvangshjemler og vedtak om tvang er egnet til å redusere borgernes tillit til systemet.  Dette gjelder også hjemler som opphever taushetsplikten. Vi ser at mange av gruppene som rammes av hiv har lavere tillit til myndighetene enn andre. Da er det spesielt viktig at taushetsplikten overholdes. 

HivNorge peker på at det er i svært få tilfeller at mennesker som tester positivt på hiv opplever tvang eller opplever at taushetsplikten blir opphevet. – Dette skyldes både at pasientene er velvillige til å motta testing, behandling og smittevernveiledning og til å bistå med smitteoppsporing, og fordi dyktig helsepersonell lykkes med å overtale de som er skeptiske, sier Frihagen. – Vi erfarer imidlertid også at en stor andel av personer som tester positivt for hiv, foretrekker at det er helsepersonell som gjennomfører smittesporingen og informerer deres smittekontakter.  

HivNorge erkjenner at det i enkelte tilfeller bør være hjemmel for å gi opplysninger videre tross taushetsplikt. For å sikre rettssikkerheten foreslår HivNorge imidlertid at legens beslutning om å gi opplysninger videre tross taushetsplikt, bør være et vedtak etter forvaltningsloven, som skal begrunnes og som kan påklages. 

Klageadgangen må være reell 

Smittevernloven bestemmer at statsforvalteren avgjør klage over kommunalt eller interkommunalt vedtak, såfremt ikke noe annet er bestemt i loven. Departementet foreslår å videreføre gjeldende bestemmelser om klage i ny smittevernlov. 

Halvor Frihagen er bekymret for at statsforvalterens klagebehandling kan bli illusorisk dersom statsforvalterembetene ikke gis tilstrekkelige ressurser til å behandle klager innen rimelig tid. – Vi ser at statsforvalterens kapasitet i en normalsituasjon er under betydelig press, og vi er bekymret for om klageordningen vil fungere i det hele tatt i en krisesituasjon. Det er avgjørende for å sikre folks rettssikkerhet. Statsforvalterne må ha tilstrekkelige ressurser til å behandle klagene.  

Sivilsamfunnets rolle 

Halvor Frihagen mener at departementet helt overser sivilsamfunnets rolle i en krisesituasjon. – Under koronapandemien gjorde sivilsamfunnet en svært viktig innsats. Vi i HivNorge bisto landets største infeksjonspoliklinikk med informasjon til hivpasientene, og sikret i samarbeid med helseforetaket at de fikk nødvendig oppfølging av sin hivinfeksjon, når alle tilgjengelige ressurser på klinikken krevdes for pleie av koronapasienter og annet arbeid knyttet til pandemien.  

Under mpox-utbruddet i 2022/2023 var myndighetene sene på ballen sammenliknet med i mange andre land, og Norge kom svært sent i gang med vaksinering. I den situasjonen ble sivilsamfunnets innsats viktig, som et bindeledd mellom gruppen som ble rammet av utbruddet og myndighetene. Uten sivilsamfunnets innsats kunne dette fått langt mer alvorlige konsekvenser.  

HivNorge er derfor kritiske til at sivilsamfunnet rolle ikke er nevnt i lovutkastet. – I Norge, som i mange andre land, har sivilsamfunnet en helt annen tillit og en annen kontaktflate enn statlige og kommunale organer, understreker Frihagen. – Dette gjelder særlig blant innvandrere som kommer fra land der befolkningen ofte anser at myndighetene i mindre grad er til å stole på, men også andre grupper med begrenset tillit til storsamfunnet. Sivilsamfunnet besitter omfattende ressurser som det kan trekkes på i en krisesituasjon, som eksempelvis under en pandemi.  

Ikke grunnlag for tvungen hivtesting 

Det har lenge vært et ønske fra politiet om å kunne tvangsteste en person om det i en akutt situasjon er bekymring for smittefare, for eksempel om noen har spyttet på dem, eller om de er kommet i kontakt med blod eller oppkast.  Departementet ber høringsinstansene uttale seg om en slik lovhjemmel.  

HivNorge ser at politipersonell og personell i andre akuttetater i enkelte situasjoner kan bli utsatt for smitte av enkelte allmenfarlige smittsomme sykdommer og at dette utgjør en belastning for disse. HivNorge er imidlertid skeptisk til at det innføres en slik hjemmel og ser ikke at det argumenteres godt for dette.  

– Hiv er et svært lite smittsomt virus og smitter ikke ved alminnelige kontakt mellom mennesker, påpeker Halvor Frihagen. – De aller fleste som lever med hiv er dessuten på vellykket behandling og har full virussuppresjon. Det er dokumentert at de ikke kan smitte andre ved seksuell kontakt og vi kjenner ikke til tilfeller der mennesker på vellykket behandling har smittet andre på andre måter. 

Frihagen peker på at det i dag er svært få mennesker i Norge som lever med hiv uten å ha viruskontroll, altså uten påvisbart virus i blodet. – De vanlige smitteveiene for hiv er seksuell kontakt, sprøytedeling og blodoverføring. Vi regner med at politifolk ikke har slik kontakt med de de møter i tjenesten. Vi kjenner heller ikke til noen tilfeller i Norden av at hivsmitte er overført ved stikkskade. Vi mener derfor at forslaget bygger på fordommer fra hivepidemiens tidlige periode, før vi hadde effektive strategier for smittevern og skadereduksjon og før vi hadde effektive medisiner som hindrer at smitten føres videre. Når det gjelder hepatitter, som så vidt vi forstår er langt mer smittsomme virus enn hiv, stiller dette seg annerledes.  

– Den psykiske belastningen som rammer politipersonell og personell i andre akuttetater vil ofte langt mer effektivt kunne avhjelpes ved informasjon om smitterisiko. Det er vår erfaring at denne oppfattes langt større enn den faktisk er.