Tall fra UNAIDS viser at transkvinner har 20 ganger høyere risiko for å bli smittet med hiv enn befolkningen generelt. WHO slår fast at transpersoner har lavere tilgang til helsetjenester, ofte som følge av vold, diskriminering, manglende juridisk anerkjennelse og utbredt stigma i helsetjenestene. I flere regioner er hivprevalensen blant transkvinner over 20 %, og i noen områder i Afrika sør for Sahara nærmer den seg 30 %.

Dette er ikke et resultat av transidentitet i seg selv, men av strukturelle forhold: kriminalisering, sosial ekskludering, fattigdom, manglende helsetjenester og fravær av kjønnsbekreftende behandling. UNAIDS peker på at stigma, diskriminering og vold skaper «betydelige barrierer» for helsehjelp og hivforebygging, noe som igjen påvirker både risikoatferd og muligheten til å leve trygt med hiv.

Samtidig vet vi at kjønnsbekreftende helsehjelp forbedrer både hivforebygging, behandlingstilslutning og viral suppresjon hos transpersoner. Med andre ord: Når transpersoner møtes med respekt, trygghet og kompetent helsehjelp, styrkes både livskvalitet og folkehelse.

På denne dagen minner vi om at kampen mot hiv og kampen for transpersoners rettigheter ikke kan skilles. For å nå globale mål om å redusere nye hivinfeksjoner og sikre behandling til alle, må transpersoner inkluderes fullt ut – i helsetjenestene, i forskning, i politikkutforming og i samfunnsdebatten.

Det betyr:

• at helsetjenester må være trygge, tilgjengelige og fri for diskriminering
• at kjønnsbekreftende behandling sees som en del av helhetlig helse
• at transpersoner blir lyttet til som eksperter på egen situasjon
• at forebyggingstiltak – fra PrEP til skadereduksjon – er reelt tilgjengelige
• at stigma bekjempes aktivt, både i helsevesen og samfunn

Transsynlighetsdagen handler om mer enn synlighet. Den handler om retten til liv, helse, og respekt – også for de som lever med hiv og de som står i risiko. Et inkluderende hivarbeid er umulig uten transinkludering.

Knut Roger Dybedahl, styreleder i HivNorge. Foto: Privat