Les hele HivNorges innlegg her:

Tusen takk for invitasjonen til å komme hit, og takk for veldig interessante innlegg. Vi er særlig glad for fokuset på skadereduksjon fra statssekretær Ellen Rønning-Arnesen, og Bily Batwares fokus på sivilsamfunnet.  

Mennesker som injiserer rusmidler har 14 ganger så høy risiko for å bli smittet av hiv som den generelle befolkningen og de har dårligere tilgang til hivlegemidler enn andre som lever med hiv. 

Norge har en vellykket strategi, og av de ca. 50-60 som er smittet med hiv mens de var bosatt i Norge de siste årene, er det bare mellom 0 og 3 som er smittet via sprøytebruk.  

Vår inngangsvinkel til dette feltet er skadereduksjon, hvordan vi kan forhindre at mennesker som bruker narkotika blir smittet med hiv og andre sykdommer.  

Narkotika er kriminalisert i stort sett alle land, og et stort antall land kriminaliserer også bruk og besittelse av små mengder til eget bruk. Vi ser at i mange land kvier mennesker som injiserer rusmidler seg fra å oppsøke myndighetene, både helsemyndighetene og andre. Det fører til at der det er helsemyndighetene eller andre myndigheter som arbeider med skadeforebygging, eller der myndighetene ikke er opptatt av skadeforebygging for mennesker som injiserer rusmidler, er det helt nødvendig at sivilsamfunnet trår til.  

Sivilsamfunnet, både i Norge og i høyendemiske land der hiv er en reell risiko for mennesker som injiserer rusmidler, har en helt annen tillit i disse gruppene, enn myndighetene.  

På helsebistandsfronten ser vi nå at det er en enorm dreining i retning mot å støtte de nasjonale helsesystemene, og et fokus på ikke-smittsomme sykdommer. Dette er i tråd med norsk uttalt politikk, med Lusaka-agendaen som det sentrale virkemiddelet. Vi er svært bekymret over denne utviklingen. Det skyldes at de nasjonale myndighetene i mange land av forskjellige mer eller mindre gode hensyn, ikke prioriterer nøkkelpopulasjonene som rammes av hiv, og ikke har skadereduksjon som prinsipp. Og grupper som kriminaliseres og forfølges av myndighetene, har ikke tillit til de samme myndighetene, og kan ikke gå til dem for hjelp.  

Vi ser at kvinner som injiserer rusmidler i større grad enn andre blir smittet med hiv. Det kan ha sammensatte årsaker, men en er at en andel av dem også er sexarbeidere, og både når de bruker rus og når de har sex, ikke har mulighet til å bruke sikrere praksiser som forhindrer smitteoverføring. 

Det er mange sårbarhetsfaktorer som gjør at mennesker blir mer utsatt for å bli smittet med hiv, og i mindre grad får tilgang til skadereduksjon, og medisinsk behandling om de lever med hiv. Den åpenbare gruppen vi snakker om i dag er mennesker som injiserer rusmidler, men når vi ser på tilleggsfaktorene, er kvinner mer utsatt enn menn, menn som har sex med menn og transpersoner er særlig utsatt, sexarbeidere er særlig utsatt, fengselsbefolkningen er særlig utsatt. Og når man tilhører to eller flere av disse gruppene blir risikoen klart høyere, og tilliten til myndighetene i mange land stadig svakere.  

Vi ser også at, selv om skadereduksjonsprogrammer på dette området er kostnadseffektive, er det ikke tilstrekkelig finansiering av disse programmene, og de største behovene er i mellominntektsland. Og på grunn av kutt i bistandsbudsjettene i mange land, er det store hull i finansieringen både av hivlegemidler, testing og forebyggende tiltak, som sprøyter og kondomer.  

Derfor er det uendelig viktig for å nå disse gruppene, at det er programmer der sivilsamfunnet er en sentral aktør. Det er den eneste måten å nå de mest sårbare på. Derfor rammer Lusaka-agendaen, som vender bistanden til de nasjonale helsesystemene, de mest sårbare og svakeste når det gjelder hiv og mennesker som bruker rusmidler. Det er helt nødvendig å støtte seg på sivilsamfunnet, de som har tillit hos og når frem til de sårbare nøkkelpopulasjonene, for å vinne kampen mot hiv og aids.  

Dette synspunktet ber vi dere ha med dere inn i forhandlingene i Wien.