Dette er en historie om skam, stigmatisering, hemmelighold, utestengelse, frykt og redsel. Men det er også en historie om samhold, fellesskap, politisk engasjement og kamp for å leve – og en yngre generasjon som velger åpenhet fremfor skam.

Etter visningen møter vi flere av filmens bidragsytere i panelsamtale. Publikum inviteres til å stille spørsmål.

Da hiv kom til Norge på begynnelsen av 80-tallet, var sykdommen svært tabubelagt og frykten blant befolkningen var stor. I Positiv forteller tidsvitner fra 80- og 90-tallet sine gripende historier og gir oss et viktig innblikk i hvordan det var få en dødsdom. Først i 1996 kom den livreddende behandling for hiv, og i dag har det med sikkerhet blitt slått fast at de som har en vellykket behandling for hiv ikke kan smitte andre. Likevel er hiv fortsatt en diagnose som henger sammen med mye stigma. Mange som lever med hiv forteller at dersom deres diagnose blir kjent, blir de behandlet annerledes i helsevesenet, i møte med offentlige instanser som NAV eller skolevesen, og ellers også blant bekjente. Kostnaden med å forholde seg til andres fordommer fører til at svært mange fremdeles holder sin diagnose for seg selv. Mange har levd i flere tiår med hemmeligheter, skam, utenforskap og ensomhet.