Jeg fikk hivdiagnosen i 1988, fem år etter at det første tilfellet ble diagnostisert i 1983.

Før medisinene kom var hiv en dødsdom, og det var det derfor stor frykt for å bli smittet. På den tiden ble hiv i stor grad ansett som en ”gay-disease,” og at det var mye skremselspropaganda i mediene.

I en periode tok jeg opptil 17 tabletter om dagen og meste parten av livet var i forhold til neste tablett. I dag tar jeg to piller om morgenen, og det er så mye jeg forholder meg til min hivdiagnose i løpet av en dag. Jeg synes jo selvfølgelig at å leve med en kronisk sykdom har sine ulemper, men det er ikke verdens undergang.

Jeg er åpen om at jeg lever med hiv blant kolleger på arbeidsplassen. Jeg tror det kan ha mye å si hvor man jobber og hvilken relasjon man har til sine kolleger. Jeg er i en organisasjon som i flere av sine programmer jobber med hivrelaterte spørsmål, og det er derfor et miljø som har mer aksept for og kunnskap om en slik diagnose. I tillegg har jeg jobbet der lenge, og føler meg komfortabel med å være personlig ovenfor kolleger.

Jeg tror det kan være vanskelig for hivpositive som jobber i en barnehage eller på en skole å være åpen om sin diagnose. Dette fordi man ikke har kjennskap til kollegers holdninger og kunnskap om hiv, og derfor ikke vet hvordan de vil reagere.

Jeg har selv opplevd å ikke bli innstilt til en jobb der jeg valgte å informere om min diagnose under intervjuet. Det var mange grunner de kunne brukt til å ikke gi jobben til meg, og jeg reagerte derfor på at de brukte hivdiagnosen i begrunnelsen. ”Det gjorde at jeg tenkte jeg er heldig som jobber der jeg jobber.”

Da jeg søkte på jobben jeg er i nå for omtrent 20 år siden, måtte jeg ta en legesjekk for å kunne dra på utenlandsoppdrag. Jeg opplyste legen om at jeg var hivpositiv, og da rådet legen meg til ikke å skrive opp denne informasjonen. Jeg tror avgjørelsen om å utelate denne informasjonen fra legejournalen var avgjørende, ellers hadde jeg ikke fått jobben, slik var det på tidlig 90-tallet.

Det var viktig med kontroll over informasjonen om at jeg var hivpositiv de første årene etter at jeg fikk diagnosen i 1988. Det var bare kjæreste og en venninne som fikk vite det. På den tiden jobbet jeg i utlandet, og venninnen hadde behov for å dele dette videre med en annen felles venninne. Jeg hadde forståelse for dette, men merket at jeg gjerne ville ha kontrollen selv over hvem som satt med informasjonen om at jeg er hivpositiv, og det tok derfor lang tid før jeg fortalte det til flere.

Jeg har aldri vært redd for å bli kategorisert i en bestemt gruppe av andre, men heller det at noen skal synes synd på meg. Jeg ventet derfor 8 år med å fortelle det til familien, dette fordi det da hadde kommet medisiner som gjorde det mulig for personer som lever med hiv å forvente en normal levealder. På denne måten hadde jeg en form for kontroll i forhold til kunne informere om medisinene, og dermed berolige familien og nære venner med dette.

Jeg er ganske privat på arbeidsplassen. Selv om jeg er åpen om hivdiagnosen ovenfor kolleger, snakker jeg heller om problemer i forhold til det feltet vi jobber med, mer faglige samtaler om hiv.

Her kan du lese flere artikler om erfaringer og tanker fra noen hivpositive når det gjelder å være åpen om hivdiagnosen på arbeidsplassen.

— Åpenhet er både utfordrende og givende

«Ingen hadde snakket negativt om at jeg var hivpositiv, men tvert imot syntes det var tøft at jeg sto frem med det.» Andrés (29), styremedlem i HivNorge.

–Ikke lett å være åpen

«Men det er ingen forholdsregler å ta! Hvis du har kunnskap om hiv så er risikoen for smitte lik null». Jacob (43), lærer.

— Utfordrende å holde diagnosen for meg selv

«Jeg føler noen ganger at jeg lever et dobbeltliv, på arbeidsplassen er det et liv, hjemme et annet». Else (35), barnehagelærer