Jeg fikk stilt hivdiagnosen januar 2007 og har levd med hiv i 8 år. Jeg mener at det fortsatt henger igjen mye frykt fra tiden før medisinene kom på markedet og hiv var en dødelig sykdom.

Jeg opplever at det i mediene fortsatt blir fremstilt som den verste sykdom man kan få, og mener at antagelsene fra 80-tallet fortsatt henger igjen. Det eksisterer stigmatisering i form av kategorisering av hvilke type grupper som kan bli smittet, og at det fortsatt foreligger antagelser om at hivpositive er personer som er veldig syke, narkomane eller homoseksuelle.

Jeg jobber i en relativt stor barnehage hvor det er mange ansatte, og derfor er det vanskelig å bli kjent med sine kolleger på det personlige plan. ”Vi er kolleger, ikke venner.” Jeg velger å ikke være åpen om min hivdiagnose på arbeidsplassen fordi kollegene ikke kjenner meg personlig. Jeg er redd for at det inntrykket de vil ha av meg hvis jeg forteller at jeg lever med hiv, kun blir basert på at jeg er hivpositiv.

Men jeg valgte å fortelle min forrige sjef at jeg er hivpositiv. Vi hadde en god relasjon, og jeg hadde tillit til at sjefen ikke ville reagere på en negativ måte. Tilliten til min nåværende sjef er ikke like stor, og jeg føler heller ikke at jeg har en god nok relasjon til å vite hvordan han vil reagere. Jeg er redd for å oppleve stigmatisering fra sjefen og kolleger ved at de setter meg i en bestemt kategori, og at jeg mister kontroll over deres oppfatninger om meg som person.

Jeg føler usikkerhet i forhold til å fortelle det til kolleger jeg ikke har nære relasjoner til, og tror det ville skapt uro hvis jeg valgt å være åpen nå.

Det første møtet med helsevesenet var ikke en positiv opplevelse, fastlegen reagerte med å trekke seg unna og ga beskjed til resepsjonisten om at jeg måtte ha på meg hansker da jeg skulle betale for legetimen. En gang valgte jeg å betro meg til en mann etter at vi hadde hatt god kontakt over en lengre periode, reaksjonen var at han ikke ga lyd fra seg igjen.

Jeg tror at disse opplevelsene har påvirket hvor åpen jeg er om hiv på arbeidsplassen. Dette fordi antagelsene jeg hadde om hva andre ville tenke om meg når jeg forteller om hivdiagnosen i disse situasjonene ble bekreftet.

Det var godt å være åpen om hivdiagnosen til min forrige sjef, og den aksepten jeg fikk tilbake bekreftet at jeg hadde valgt riktig person å fortelle det til. Jeg følte da en trygghet på jobb, og har et ønske om å være åpen ovenfor den nye sjefen og kollegene på jobb. Men jeg er redd for å fortelle det til feil person, få en dårlig reaksjon og derfor må forholde seg til å møte denne personen hver dag på jobb.

I tillegg frykter jeg at den personen jeg velger å fortelle det til vil si det videre, og at jeg ikke har kontroll over hvem som vet det og hva de vil tenke om meg. Dette tar mye energi, og jeg velger derfor å ikke fortelle det til noen på arbeidsplassen nå. Dette fører derfor til at det for meg på arbeidsplassen er viktig å ha en form for informasjonskontroll, slik at jeg på jobb ikke trenger å tenke på at noen har kjennskap til den delen av meg.

For meg er det spesielt i lunsjpausene på jobb der jeg føler at informasjonskontrollen blir satt på prøve. Kollegene her er mer personlige og deler problemer de har i sitt private liv. Jeg er ikke en aktiv deltager, og kollegene bemerker at jeg alltid er så positiv og aldri har noen problemer. Det er i slike situasjoner at jeg kan kjenne på utfordringen med å holde diagnosen for meg selv, og at jeg vil rope ut: ”Dere skulle bare visst, dere skulle bare visst hvor mye jeg sliter med.” Dette fører til at jeg noen ganger føler at jeg lever et dobbeltliv, på arbeidsplassen er det et liv, hjemme et annet.

Her kan du lese flere artikler om erfaringer og tanker fra noen hivpositive når det gjelder å være åpen om hivdiagnosen på arbeidsplassen. Historiene er delt første gang november 2015.

— Åpenhet er både utfordrende og givende

«Ingen hadde snakket negativt om at jeg var hivpositiv, men tvert imot syntes det var tøft at jeg sto frem med det.» Andrés (29), styremedlem i HivNorge.

— Åpen etter 8 år

«I dag tar jeg to piller om morgenen, og det er så mye jeg forholder meg til min hivdiagnose i løpet av en dag. Jeg synes jo selvfølgelig at å leve med en kronisk sykdom har sine ulemper, men det er ikke verdens undergang.» Anne (50), organisasjonsrådgiver.

— Ikke lett å være åpen

«Men det er ingen forholdsregler å ta! Hvis du har kunnskap om hiv så er risikoen for smitte lik null». Jacob (43), lærer.