Mange kontakter HivNorge med en bekymring om at de kan ha blitt smittet med hiv. For noen er denne bekymringen så sterk, at selv ikke negative hivtester og fakta om at de ikke har vært i risikosituasjoner, får dem til å senke skuldrene. Og for noen tar denne angsten over hverdagen.

HivNorge har vært i kontakt med lege Ingvard Wilhelmsen og stilt ham spørsmålene vi ofte får fra personer med smitteangst. Wilhelmsen er professor i hypokondri og driver Norges eneste hypokonderklinikk. Han har lang og bred erfaring i å møte personer med smitteangst.

Hva er smitteangst? Hvordan vet jeg at det er smitteangst og ikke en reell grunn til bekymring?

Ifølge Wilhelmsen er litt smitteangst normalt, og i koronatiden er den nyttig, siden den motiverer oss til å holde en viss sosial avstand og vaske hendene regelmessig med varmt vann og såpe. — Smitteangst kan imidlertid bli overdrevet og en plage, og da er den ikke lenger nyttig. Det som skiller den nyttige smitteangsten fra den unyttige er om den fører til fornuftig handling eller ikke, sier han.

— Temaet for smitteangst kan være bakterier eller virus, f.eks. hiv. Hvis man er redd for å bli eller allerede være smittet av hiv uten å være i en risikogruppe og heller ikke har vært utsatt for noe som en helt normal nordmann ville oppfatte som risikabelt, har man økt, og pr. definisjon, unyttig smitteangst, ifølge Wilhelmsen.

— Vanligvis er dette uttrykk for en tvangslidelse, som rammer folk som er (over)ansvarlige og som vil ha 100% kontroll. Økt smitteangst fører til mye grubling og bekymring, og man fokuserer på mulige, egentlig usannsynlige, måter å bli smittet på. Det er bare fantasien som setter grenser for hva man da kan bli opptatt av, og grublingen fører til at man tar en hivtest, ikke bare en gang, men ofte flere. Problemet er da at man ikke stoler på en negativ test. Den kan være falsk negativ, forbyttet osv. En god test på om man har en overdreven smitteangst eller om man har en reell grunn til bekymring er å spørre seg om man tror at en god venn på samme alder som deg ville fått dette tankeproblemet hvis han eller hun var utsatt for det som du mener har skjedd deg? Hvis svaret er nei har du økt smitteangst, sier Wilhelmsen.

Hva gjør jeg hvis jeg har økt smitteangst?

Wilhelmsen sier at det første er å erkjenne det. — Hvis man ikke erkjenner at man har et problem vil motivasjonen for å gjøre noe med det ikke være der, og da fortsetter man forsøket på å få 100% kontroll. Problemet med det prosjektet er at det får vi aldri. Verden er ikke svart – hvit, og løsningen på problemet er å erkjenne og akseptere at vi alle må leve med en viss grad av usikkerhet.

— Du kan ikke velge om du er hivpositiv eller ikke, men du kan velge hva du inntil videre vil tro. Selv om du må ta dette valget under tvil, skal du ikke ta en tvilsom avgjørelse. Personer jeg har snakket med forteller at de i visse perioder kan være nesten 100% sikker på å være smittet, i andre perioder er de mer i tvil. Poenget er at ingen har en hivinfeksjon som kommer og går, det er 0 eller 100. Enten har man det eller så har man det ikke, slår Wilhelmsen fast.

Hvor kan jeg få hjelp?

— Mange vil kunne ha nytte av en konsultasjon med fastlegen. Hvis dette ikke er nok kan han/hun henvise til et DPS (Distriktspsykiatrisk Senter) eller psykolog/psykiater på det åpne markedet. Siden økt smittefrykt ofte er uttrykk for OCD, altså en tvangslidelse, kan man ha god nytte av de såkalt 4 dagers oppleggene som nå tilbys mange steder i landet, svarer Wilhelmsen.

Opplegget Wilhelmsen viser til heter Bergensmodellen, og tilbys av spesialisthelsetjenesten.

Det finnes også organisasjoner som kan hjelpe. Norsk OCD forening, Ananke, er brukerorganisasjon for mennesker med tvangslidelser (OCD), deres pårørende og andre interesserte. De tilbyr blant annet råd og støtte til de som sliter med en tvangslidelser og deres pårørende, og har både samlinger, seminarer og likepersoner. Ananke kan også gi veiledning i hvordan man kan gå frem for å få hjelp for sine tvangstanker.