I forbindelse med den politiske erklæringen som etter lange og omfattende forhandlinger skulle vedtas under åpningen av høynivåmøtet, ble det debatt i plenum om innholdet i erklæringen. Konflikten sto særlig om erklæringens fokus på skadereduksjon, avkriminalisering og et rettighetsbasert fokus på grupper som er særlig utsatt for hiv og aids, som rusmisbrukere, sexarbeidere og menn som har sex med menn.  

Kritikken av erklæringen ble fremmet av Russland, som blant annet ville fjerne fokuset på menneskerettigheter i erklæringen, og mente at UNAIDS arbeid i større grad burde være operativt enn rettighetsbasert. Russland ønsket også å fjerne henvisninger til grupper som er særlig utsatt for hiv og aids, fjerne avsnitt om skadereduksjonsprinsippet og avkriminalisering av rusmisbruk og prostitusjon.  

Russland fikk kraftig motbør for sine forslag  

Australia og Namibia har ledet forhandlingene og deres representanter forsvarte erklæringen mot Russlands endringsforslag. Australias representant pekte blant annet på at skadereduksjon og avkriminalisering hadde vært vellykket både i Australia og i mange andre land som har lykkes med å bremse eller stanse hivepidemien. Namibia pekte på at erklæringen var et resultat av forhandlinger der de forskjellige landene hadde gitt og tatt, og at det ville ødelegge balansen om Russlands endringsforslag nå ble vedtatt.  

USA sluttet seg til kritikken av Russlands endringsforslag og pekte blant annet på at seksualundervisning og arbeid mot diskriminering av seksuelle minoriteter er helt sentralt, og kritiserte de statene som har arbeidet for å svekke erklæringen gjennom de siste månedenes forhandlinger. USA pekte også på at erklæringen dessverre allerede var kraftig svekket i forhold til tidligere utkast og at et mindretall av stater hadde fått urimelig mye påvirkning, som de hadde brukt til å svekke det internasjonale samarbeidet mot hiv og aids. USA ba uttrykkelig om at forsamlingen ikke stemte for Russlands endringsforslag.  

En lang rekke stater sluttet seg til kritikken av Russlands forslag og fremgangsmåte i forhandlingene og blant annet valgte EU, Canada, Sør-Afrika og en rekke andre stater fra Afrika sør for Sahara å ta ordet.  Mange land, som siste taler før avstemningen, Algerie, pekte på at teksten inneholdt punkter de ikke var enig i, men ettersom det var fremforhandlet et kompromiss anbefalte de at alle stemte mot endringsforslagene og for erklæringen. Ingen tok ordet for å støtte Russland.  

I avstemningen falt alle Russlands forslag. Russland ble støttet av få land, heller ikke av Norge. Til slutt fikk Russland bare følge av Syria, Nicaragua og Hviterussland i å stemme mot hele erklæringen.  

— Vi er bekymret over at en liten gruppe land, ledet av Russland, forlater prinsippet om konsensus i arbeidet mot hiv og aids, sier Halvor Frihagen, HivNorges politiske rådgiver. Særlig er det problematisk at de tiltakene vi vet virker, nemlig å fjerne diskriminering, straff og stigma og erstatte dette med rettigheter, medbestemmelse og deltakelse fra de som er rammet av hiv og aids, er de samme tiltakene som Russland vil fjerne fra erklæringen.  

Erklæringen setter nye ambisiøse mål, der 90-90-90 er erstattet av 95-95-95, og peker på fattigdom og ulikhet som et sentralt problem i kampen mot hiv og aids. Det er fortsatt et fokus på skadereduksjon og fokus på de gruppene som er særlig rammet av hiv og aids.  

— HivNorge er særlig glad for at FN og UNAIDS fokuserer på unge kvinner som i mange land er særlig utsatt for hiv og aids, og at det beholdes et fokus på medvirkning fra grasrota og organisasjoner av og for mennesker som lever med hiv, avslutter Halvor Frihagen.