– Mange av de menneskene som har satt sitt tydelige preg på tidligere utgaver av the Global Village er fraværende, sier hun. – Og hvorfor er de fraværende? Jo de er nektet innreisetillatelse, legger hun til.

Saunders representerer Best Practices Policy Project (BPPP), en organisasjon som arbeider for sexarbeidernes rettigheter, blant annet gjennom å bygge lederskap, bygge kompetanse, organisere politiske kampanjer og støtte aktivismen blant sexarbeiderne og tilknyttede miljøer. Hun mener derfor at forestillingen om at USA har opphevet reiserestriksjonene for hivpositive bare delvis er riktig. Noen hivpositive får komme inn i landet, andre ikke. Hun hevder derfor at USA motarbeider konferansen målsetting – en generasjon uten aids – og at kampen mot aids ikke kan vinnes uten stoffbrukernes og sexarbeidernes medvirkning, ideer og kompetanse.

Sexarbeidere og stoffbrukernes interesseorganisasjoner har under tidligere aidskonfersanser satt sitt tydelige preg på Global Village med sine aksjoner, ideer og fargerike personligheter. Disse menneskene får ikke innreisetillatelse til USA. Mange transkjønnede tilhører også disse gruppene, og konferansen har også mistet mye av deres fargerike tilstedeværelse.

– En rekke innledere her på konferansen har understreket at vi ikke kan vinne kampen mot viruset om vi fortsetter å utelukke nøkkelgrupperinger. Likevel ser vi at denne konferansen gjør akkurat det, sier hun til HivNorge.

Representanten for BPPP tror at verden sannsynligvis ikke er klar over hvordan innreiserestriksjonene fungerer for sexarbeidere. Når man søker om visum må man svare på om man har hatt en eller annen form for tilknytning til prostitusjon i løpet av de siste ti årene. –Og det handler ikke om å ha en dom for kriminell virksomhet, sier Saunders, det dreier seg om en eller annen form for tilknytning.

Svarer man nei, og amerikanske myndigheter vurderer saken annerledes, så nektes man innreisetillatelse. Det handler altså ikke om visumsøkeren lyver eller ikke, hevder Saunders, men om hva amerikanske mener å vite. Svarer man ja, altså innrømmer at man har hatt tilknytning til prostitusjon på noe vis, kan man få innreisetillatelse mot å betale en avgift. Men samtidig lagers all personlig informasjon i en amerikansk database.

– Denne informasjonen kan lett gjøres tilgjengelig for andre myndigheter over hele verden. Det gjør at det å få innreise tillatelse, det å delta på AIDS 2012 konferansen et enda dårligere valg for den enkelte sexarbeider enn ikke å gjøre det, sier hun.

Saunders mener derfor at både konferansen og den amerikanske allmennheten mister en mulighet til å bli kjent med den virkeligheten sexarbeiderne og stoffbrukerne lever i, og kampen mot aids mister både kreativitet og kompetanse, en kompetanse som denne kampen ikke klarer seg uten om den skal vinnes.

Saunders er dessuten oppgitt over at amerikanske hjelpeorganisasjoner som arbeider med hivforebygging både hjemme og ute, ikke får støtte dersom de på et eller annet vis samarbeider med sexarneidere og deres organisasjoner. Mange amerikanske organisasjoner har derfor stille og rolig droppet myndiggjøringsprogrammerblant sexarbeidere, peer-education og annet effektivt forebyggende arbeid i prostitusjonsmiljøene.

– Dermed ser vi at en helt sentral gruppe utelukkes etter ordre fra tidligere president George W. Bush, sier hun og gjentar at dette er å motarbeide virksomhet som er med på å begrense spredningen av hiv.

– Dette gjør USA til den største eksportøren av ødeleggende politikk når det gjelder forebygging av hiv, slår hun fast. – Det er riktignok tegn som tyder på at Obama-administrasjonen kan være i ferd med å endre denne politikken noe, men foreløpig er disse tegnene uklare, sier hun og slår fast at amerikanske rettighetsorganisasjoner ikke vil slutte å kreve at denne politikken endres.

– Kampen mot aids kan ikke vinnes om det ikke skjer, slår hun fast.

Flere artikler fra AIDS2012 i Washington.