Og selv om talen bar preg av at vi er inne i et amerikansk valgår, så var det en visjonær og engasjerende tale. Den amerikanske utenriksministeren klarer å skape begeistring og gir et klart inntrykk av å mene alvor med sitt engasjement og sin medfølelse.

Det hele fremsto som en meget velregissert forestilling. Vitenskapsmannen Anthony S. Fauci innledet med å forklare hvorfor målsettingen med å skape en ”generasjon uten aids” nå faktisk er både realistisk og gjennomførbar. Vitenskapen har nådd så langt at det rent teknisk er mulig å nå dette målet. Rent naturvitenskapelig vet vi ennå ikke alt vi må vite for å skape en forebyggende vaksine, men vi vet nok til å forhindre spredning av hiv og vi vet nok til å sørge for at de som faktisk blir smittet uansett ikke utvikler aids. Seieren er innen rekkevidde, syntes Fauci å si.

Etter Faucis engasjerende og på mange måter optimistiske foredrag kom amerikaneren Phill Wilson på scenen. Han er svart, homo og hivpositiv. Hans innlegg var sterkt og følelsesladet og han slo fast at ingen av nøkkelbefolkningene måtte utelates om vi skulle nå målet. Wilsons tale var preget av sterke følelser og han hadde en evne til å få folk til å oppleve tragediene han beskrev innenfra, som om det var det selv som opplevde dette. Det var nesten så tårene rant, men uten at sentimentaliteten skygget for den klare tanken eller hovedbudskapet om at ingen må utelates. Innlegget hans kunne også tolkes som et sterkt forsvar for Obamas helsereform, fordi den gir mennesker som ellers ikke har råd til det, muligheter for medisinsk tilsyn og behandling. Det er viktig for å begrense hivepidemien blant forskjellige lag av befolkningen.

Dermed var scenen satt for Hillary Clinton. Lederen av UNAIDS Michel Sidibé introduserte henne som en del av Amerikas ”dream team” for hiv. Med andre ord: amerikanerne bør kanskje tenke seg om et par ganger før de stemmer inn en annen administrasjon enn Obamas?

Og Clinton leverte varene. Hun startet med endelig kunne ønske ”velkommen til USA!” Dermed fikk hun poengtert at det var Obama som opphevet innreiserestriksjonene. Hun fortsatte med sine politiske undertoner da hun snakket om hvordan Clinton-administrasjonen på nittitallet hadde startet arbeidet med å sørge for rimeligere medisiner til alle. Hun nevnte at det var Bush som hadde tatt initiativ til Pepfar, The presidents Emergency Plan for AIDS Relief, og blant annet bidratt til å skape bærekraftige helsesystemer i en rekke utviklingsland. I den sammenhengen sørget hun for å poengtere at demokratene hadde vært med på å vedta programmet.

Clinton la dessuten vekt på at dagens administrasjon fikk mer ut av hver dollar i det forebyggende så vel som behandlende arbeidet: – Vi når stadig flere grupper med testing, rådgiving og behandling, poengterte hun og understreket samtidig at det var den nåværende presidenten som skapte USAs aller første strategiplan mot hiv og aids.

– USA har dessuten økt bevilgningene til Det globale fondet mot aids, tuberkulose og malaria, og vi har satt oss som mål at USA skal sørge for å nå seks millioner nye mennesker med livsforlengende medisiner på verdensbasis, fortsatte Clinton og understreket at dagens administrasjon står ved dette løftet. Senere poengterte hun at hennes regjering ikke var langt unna å nå dette målet.

– Kampen mot aids er en kamp vi kan vinne, sa Clinton, og lot det skinne igjennom at forutsetningen er at vi velger å utvikle en politikk som er effektiv og at vi sørger for å bevilge nok penger til å implementere denne politikken.

Da kan vi nå målene om at det ikke fødes flere barn med hiv, at når tenåringer vokser inn i voksen alder så utsettes de for stadig mindre smitterisiko uansett hvem de er eller hvor de bor, og at den livsforlengende behandlingen med medisiner også fungerer forebyggende nettopp fordi alle som trenger det får den.

– Da kan vi nå målet med en generasjon uten aids, sa Clinton, ikke uten hiv, men sykdommen hiv fører til kan unngås.

Målet er innen rekkevidde og kan nås om vi ønsker det, hevdet Clinton. Men under hennes utsagn lå det også en påstand om at en administrasjon under republikaneren Mitt Romney ikke vil være åpen for å bruke så mye av skattebetalernes penger i den globale kampen mot aids.

Det handlet imidlertid ikke bare om penger. Menneskene var og er tross alt det viktigste. Det er for dem kampen mot hiv må føres. Clinton snakket derfor om rettigheter som en viktig forutsetning for å komme videre. Hun snakket om hvordan nøkkelpopulasjoner må inkluderes i samfunnet og ikke tvinges ut i skyggene ”hvor epidemien får anledning til å vokse fritt. Det gjelder alminnelige kvinner, menn som har sex med menn, sexarbeidere… – Vi må våge å snakke om de ømtålige temaene, sa den amerikanske utenriksministeren.

– Hvis vi ikke våger, så vet vi at resultatet blir ødeleggende, sa Clinton med klar adresse til Putins Russland. Der i landet vurderer de for eksempel å innføre en lov på landsbasis som allerede er innført i St. Petersburg og som forbyr å informere om homofili…

Clinton malte med bred, men engasjert pensel og lovet 37 millioner nye dollar til kampen mot viruset. Hun understreket viktigheten av sivilsamfunnets innsats og at den administrasjonen hun er en del av vil gå i partnerskap fremfor å diktere hvordan kampen mot hiv skal føres. Ett av midlene er å styrke helsesystemene i de landene som trenger det. Det vil skape eierskap til kampen mot aids og komme hele befolkningen i et land til gode.

Jo, Clinton hadde visjoner og evne til å skape begeistring for dem. Men under talen lå hele tiden premisset om at mye av dette kan bli ødelagt om amerikanerne ikke stemmer demokratisk i november…

Flere artikler fra AIDS2012 i Washington.