E.S. Daar, J.R. Arribas, S.G. Kassaye og A. Rana underviser alle i medisin og jobber direkte med pasienter som lever med hiv. De diskuterer vanlige utfordringer for sine pasienter og hvilke tilbud det er behov for.  

Legen vil tilby behandling allerede den dagen du får diagnosen 

Det blir raskt synlig at de regionale forskjellene i tilgangen på helsevesenet påvirker hvordan den enkelte behandler møter sine pasienter. I USA, der det er langt mellom de infeksjonsmedisinske klinikkene, var rask oppstart av den medisinske behandlingen for nydiagnostiserte et fokusområde. Rask oppstart defineres her som innen to uker etter at diagnosen var stilt, allerede før blodprøveresultater og andre somatiske sykdommer som kan påvirke behandlingen er vurdert. Amerikanske studier viser at dette gir noe raskere undertrykking av virus i etter måneder, bedre etterlevelse for behandling og færre bytter av behandling over tid.  

Arribas som praktiserer i Spania var mindre opptatt av en så hurtig oppstart av medikamentell behandling. I Spania som i Norge er helsevesenet offentlig, og ressursene som er tilgjengelig for hver enkelt borger er dermed bedre tilrettelagt. Han applauderer at man nå har så trygge medisiner at rask oppstart er mulig uten å bekymre seg for resistensproblematikk, men understreker at pasientens behov må vurderes i det enkelte tilfellet. For noen vil det være til hjelp å komme raskt i gang for å kjenne at de gjør noe, andre trenger mer tid til å bearbeide diagnosen først.  

Langtidsvirkende injeksjonsbehandling 

Det som går igjen er at mange som lever med hiv ønsker å holde diagnosen sin privat av en rekke grunner, og inntak av en eller flere tabletter daglig kan være en ekstra belastning for den enkelte. Langtidsvirkende hivbehandling gis som to intramuskulære injeksjoner, og må administreres på behandlende institusjon. I USA er behandlingen godkjent med administrasjon hver fjerde uke, og i Europa hver åttende uke. Panelet er enige om at dette er et behandlingsalternativ for pasienter som allerede responderer godt på ordinær hivbehandling, men som av ulike grunner ikke ønsker å ta tabletter. Denne behandlingen krever at pasienten oppsøker sin infeksjonsmedisinske klinikk eller tilsvarende for å få injeksjonene, noe som ikke er aktuelt for alle pasienter. I Spania har pasienter deltatt i forsøk med langtidsvirkende behandling over seks år, og for de som ønsket seg til disse studiene har et overveldende flertall fortsatt på injeksjonsbehandling. Også i Norge er injeksjonsbehandling nå tilgjengelig. 

Flere nyvinninger står på tapetet 

For noen ganske få pasienter virker ikke de behandlingsregimene som er tilgjengelig så godt som de skal, og med økende alder oppstår også aldersrelatert sykdom. Da kan det være en utfordring å finne en behandling for flere tilstander som fungerer gunstig sammen i kroppen. Aadya minner om at det aldri vil være én behandling som passer alle pasienter, og i dag er det ikke lenger en nødvendighet. To helt nye medikamenter er nylig godkjent for bruk særlig for pasienter med behandlingssvikt. De bygger på helt ny teknologi og dermed er ikke resistensproblematikken som kan følge tidligere hivbehandling et tema. En av disse gis som en infusjon hos fastlegen, den andre som en tablettkur. 

Det er nå etablert at lantidsvirkende behandling fungerer, og neste mål for de som jobber med denne typen hivbehandling er at den skal kunne administreres hver 6. måned. Andre jobber med å utvikle behandling som ikke må oppbevares kjølig og kan administreres av pasienten selv.  

Med de teknologiske fremskrittene vi ser på medisinske felt forventer panelet at nye medikamenter med enda lavere bivirkningsprofil vil komme. TAF (tenofovir alafenamide) medikamentene påvirker i mindre grad nyrer og skjelett, men man ser en vektøkning hos mange pasienter uten at man vet hvorfor. Når vi ikke lenger trenger å bekymre oss for virus-suppresjon kan vi jobbe mer helhetlig med pasientens helse, konkluderer Kassaye.